Svekket fagautoritet i embetsverket?

Professor roper varsko og sier fagautoriteten til norske byråkrater er truet av politikere som bruker embetsmennene til å selge politikken. Toppledere fra embetsverket svarer derimot at fagautoriteten står sterkt.

Et gjennomgangstema i norsk politisk historie er forholdet mellom politikk og et faglig, nøytralt embetsverk. Professor Einar Lie hevder at dette melder seg på en annen måte i dag enn før. Embetsmenn kunne tidligere opptre på vegne av fag og kunnskap og påvirke politikken nedenfra. I dag er byråkratene sin nøytralitet truet av politikere som vil bruke embetsmennene til å selge politikk. Stemmer dette? Er politikken mindre drevet fra grunnplanet enn tidligere, og er byråkratiet svekket?

Politiker eller byråkrat?

Professor Einar Lie fra Universitetet i Oslo mente på et møte i Partnerforum denne uken at vi må se dagens situasjon i lys av historien, og ikke bare justisministerens nye «propagandafilm»:

– Flere fremstillinger gir inntrykk av at embetsverket historisk har fungert veldig nøytralt. Og at dette er utfordret i dag. Så enkelt er det ikke.

På 60- og 70-tallet var det en utfordring at embetsmenn som insisterte på at de opptrådte på vegne av fag og kunnskap, i praksis kom langt inn i politikken.

Etter at den borgerlige regjeringen Borten ble dannet i 1965, forklarte ekspedisjonssjef Hermod Skånland i Finansdepartementet at det var umulig å ta skattepolitikken til det største regjeringspartiet, Høyre, alvorlig. Da VG på lederplass forsøkte å sette ekspedisjonssjefen på plass, forklarte han at dette ikke var en politisk, men faglig korrekt vurdering.

Noen år senere gikk en profilert ekspedisjonssjef i Kirke- og undervisningsdepartementet ut med en flengende kritikk av sin egen statsråd. Også han møtte kritikken ved kraftfullt å hevde at ingen kunne nekte ham å si sin mening om statsrådens politikk, hvis bare kritikken var korrekt.

EU-strid

Embetsmenns intervensjon i politisk debatt ble satt på spissen under EF-debatten i 1972, der embetsmenn i Utenriksdepartementet deltok intenst i regjeringens kampanje for medlemskap. Dette var ikke etter press fra statsråden, men de var selv sterke og overbeviste tilhengere. Økonomene i Finansdepartementet var derimot nesten uten unntak motstandere av medlemskap. Umiddelbart før folkeavstemmingen rykket de gjennom en annonse i avisene ut mot regjeringen, og mente dens argumenter var faglig feilaktige.

– EF-striden var problematisk og førte til reaksjoner. De politiserte embetsmennene har siden vært mindre synlig. Oppfatningen har gått i retning av at politikere ikke skal risikere å møte eksisterende eller kommende underordnede i en løpende debatt. Den gamle spenningen mellom politikk og faglighet er fortsatt tilstede, men den utspiller seg nå innenfor helt andre rammer.

En ny hverdag

De siste tiårene har antallet politikere og kommunikasjonsrådgivere doblet seg og media er på hugget døgnet rundt:

– Det er i denne situasjonen ikke så rart at byråkratiets nøytralitet nå trues av politikere som vil bruke embetsmenn for å selge politikken til velgerne, sier professor Lie.

Forholdet mellom embetsverk og politiker kan være vanskelig å kommentere for sittende byråkrater. Men de uttaler seg gjerne om fag:

– Jeg opplever at forventingen i statsapparatet er at embetsverkets utredninger og tilrådinger skal være forsknings- og kunnskapsbasert, sier departementsråd Eli Telhaug i Barne- og likestillingsdepartementet.

Men hvilken faglighet skal gjelde? spør Petter Skarheim, direktør for Utdanningsdirektoratet:

– Det er store forskjeller mellom fag og statsråden møter sjelden enhetlig faglighet. I for eksempel Kunnskapsdepartementet finnes det ikke noe eget «utdanningsfag» med alle de riktige svarene. Hvilken faglighet kan vi som embetsverk stille opp med? Vi som embetsverk må gå i oss selv. Er vi gode nok «faglig» eller er vi bare skråsikre og trosbaserte?

Telhaug er langt på vei enig:

– Økonomi og medisin er nok eksempler på områder der det i større grad er felles faggrunnlag og klare oppfatninger av hva som er solid forskning og hvor det i stor grad er mulig å bruke internasjonal forskning. Mens det er mindre faglig grunnlag eller mer uenighet på andre områder, som for eksempel barnevern.

Men Skarheim påpeker at fagene er i stadig utvikling, noe som får konsekvenser for politikken:

– Karakterer er for eksempel om noen år et faglig spørsmål, og ikke politisk.

Yes Minister?

Hva skjer når statsråden ikke er enig med embetsverkets faglige vurdering? Professor Lie er spesielt kritisk til bruken av eksterne utredninger. Finansminister Siv Jensen har for eksempel bestilt en egen rapport om effekter av skatt fra analyseselskapet Menon, til tross for at departementet kunne gjort analysen selv. Men Telhaug avviser at denne praksisen er ny:

– Det er en tradisjon i forvaltningen å sette ut utredningsoppdrag til eksterne, bl.a. til NOU-utvalg.

– Det er politikken som vinner uansett. Det må vi som embetsverk være klar over, avslutter Skarheim.