Riksrevisorens ansvar

Rotet rundt Stortingets pendlerboliger

At Riksrevisjonen trakk seg fra å granske hvordan Stortingets administrasjon etterlever lover og regler, er riksrevisorens ansvar. Og dermed bærer han et anvar for rotet rundt pendlerleilighetene.

Takket være Aftenpostens avsløringer er vi blitt klar over at Statsministerens kontor og i enda større grad Stortingets administrasjon har feiltolket skattereglene når det gjelder pendlerboliger for Stortingsrepresentanter, at deler av regelverket for forvaltningen av boligene ikke er i samsvar med god forvaltningsskikk og likebehandling, samt at ganske mange enkeltrepresentanter har utnyttet mulighetene til å krympe sine boutgifter.

Artikkelforfatteren har lang erfaring fra offentlig administrasjon, blant annet som Toll- og avgiftsdirektør. Han har også arbeidet flere år i Finansdepartementet.

Ropstad forledet av administrasjonen? Men hvem bærer ansvaret? Er det Kjell Ingolf Ropstad og diverse av hans representant-kollegaer, er det direktørene for Stortingets kontor, er det Stortingspresidentene eller hele presidentskapet, er det Regjeringsrådene (høyeste embedsmann ved SMK) eller Statsministrene, eller er det Revisjonsrådene (høyeste embedsmann i Riksrevisjonen), riksrevisorene eller riksrevisorkollegiet? Den oppmerksomme leser vil se at jeg skriver i flertall. Det er fordi feilene og jukset har foregått i mange 10-år. Leser du resten av kronikken, vil du se at den største synderen, etter min vurdering, er riksrevisor Per-Kristian Foss. Han har sviktet når det gjelder å avklare Riksrevisjonens kontrollplikter og rettigheter overfor Stortinget som administrativt organ, og det gjør ikke saken bedre at han i en bredt anlagt artikkel i Aftenposten 28. September i år forsøker å legge skylden for egen- og Riksrevisjonens svikt over på Stortingets presidentskap. Så langt kan vi konstatere at den eneste som er blitt virkelig “tatt” og som fortjenestefullt har tatt konsekvensene av det, er Kjell Ingolf Ropstad. Hans feil er at han ikke har overholdt sitt personlige, lovbestemte ansvar for å innrapportere og betale korrekt skatt. Det er imidlertid nesten grunnlag for å si at han er blitt forledet til dette av administrasjonen, og hadde han holdt ut og observert at stadig flere av hans kollegaer har gjort samme forseelse, så hadde han muligens kunne blitt sittende. Men så kommer det at han også har vært i overkant dyktig til å minimalisere sine boutgifter samt demonstrert vilje til å betale bokostnader til sine foreldre istedenfor å betale skatt til fellesskapet. Slett ikke ulovlig, men kanskje ikke verdig en folkevalgt. Riksrevisoren bærer hovedansvaret Men hvem bærer det største ansvaret? Etter min vurdering hviler det virkelig tunge ansvaret på riksrevisor Per-Kristian Foss, med tidligere Stortingspresident Olemic Thommessen som en god nr. 2, og med nettopp avgåtte stortingspresident Tone W. Trøen, Stortingets samlede presidentskap og det øvrige riksrevisorkollegium som nummer 3 i ansvarshierarkiet. Dette virkelig tunge, prinsipielle og konstitusjonelle ansvaret er et indirekte ansvar, fordi feilen disse har gjort, ikke direkte gjelder stortingsboligene, men Riksrevisjonens manglende kontroll av Stortingets administrasjon sin etterlevelse av lover og regler. [caption id="attachment_7378" align="alignleft" width="300"] Bjørn Røse fotografert i 2015, da han var Toll- og avgiftsdirektør.[/caption] Sammenhengen med jukset med Stortingsboligene er imidlertid nært og klart, idet riksrevisor Per-Kristian Foss sier klart og tydelig i Aftenposten 28.september i år at Stortingspresident Olemic Thommessens nekting av Riksrevisjonens gjennomføring av revisjon av stortingsadministrasjonens arbeid med sikkerhet og beredskap i 2017 var den faktiske årsaken til at Riksrevisjonen ikke har gjort noen kontroll av regelverksetterlevelsen og forvaltningen når det gjelder Stortingsboligene. Stortingspresident Olemic Thommessen sa altså blankt nei til at Riksrevisjonen kunne gjøre etterlevelsesrevisjon av Stortingets administrasjon. At dette ble nektet er åpenbart og også klart og tydelig dokumentert, selv om Thommessens etterfølger Tone W. Trøen forsøkte seg med at dette slett ikke var et “nei”, men bare en mindre utsettelse i påvente av prinsipiell avklaring av Riksrevisjonens plikter og rettigheter. Men Tone W. Trøen satte aldri i gang noen form for avklaring, og det gjorde heller ikke Olemic Thommessen. Nærmere avklaring er for øvrig helt unødvendig, fordi loven om Riksrevisjonen er krystallklar på at slik revisjon kan Riksrevisjonen selvfølgelig gjøre også av Stortingets administrasjon. Burde fått saken opp i Stortinget Så kommer vi til riksrevisor Per-Kristian Foss. Han velger å legge skylda for Riksrevisjonens manglende kontroll av forvaltningen av stortingsboligene på Stortingets presidentskap. Men hovedansvaret bærer han faktisk selv. Det han åpenbart burde gjort var å kreve presidentskapets nekting av etterlevelsesrevisjon behandlet som formell sak i Stortinget. Per-Kristian Foss vet utmerket godt at den eneste riktige- og faktisk den eneste mulige måten å avklare en prinsipiell- og konstitusjonell uenighet mellom Riksrevisjonen og Stortingets presidentskap på, er gjennom formell stortingsbehandling. Er Per-Kristian Foss alene om ansvaret på Riksrevisjonens side. I utgangspunktet “nei”, fordi Riksrevisorkollegiet og Riksrevisjonens administrasjon også bærer ansvar. Undertegnede tviler på at Per-Kristian Foss hadde full støtte i kollegiet og i administrasjonen for å ikke følge opp overfor Stortinget, men det er blant de spørsmål som må avklares som en del av den behandling i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité som nå bør komme. bjorn.rose@hotmail.com