Oppgjør med Stortings-regjereriet

To sentrale jurister tar oppgjør med Stortingets styring av regjeringen. I siste nummer av Stat & Styring sier blant annet regjeringsadvokaten at regjeringen må vurdere om den har plikt til å etterleve alle vedtak Stortinget gjør.

Stortingets styring av regjeringen blir stadig mer omfattende og detaljert. Dette kan rokke ved den konstitusjonsbestemte arbeidsfordelingen mellom Storting og regjering. Det kan også føre til en pulverisering av ansvaret for politikken som føres.

Ny rekord

Stortinget fortsetter å vedta rekordmange anmodningsvedtak som styrer regjeringen, ofte i veldig detaljert grad. Det ble satt ny rekord i stortingssesjonen 2015–2016, da det ble fremmet 477 anmodningsvedtak, inkludert underpunktene som følger noen av anmodningsvedtakene. Antallet sank noe i sesjonen 2016–2017, til 459 slike vedtak, men nivået holder seg fremdeles historisk høyt.

Dette nivået ligger på omtrent det dobbelte av det som var tilfellet under den siste toppen omkring 2003 da det var 247 anmodningsvedtak.

Regjeringsadvokaten reagerer

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted (t.h på bildet) mener at regjeringen nå må vurdere hvorvidt den skal følge enkelte av Stortingets vedtak:

-Så lenge det er et lite antall anmodningsvedtak, så er ikke dette noe stort problem, sier Sejersted i et intervju med Stat & Styring. – Men når antallet nå har eksplodert til over 400 enkeltinstrukser i året, så er dette et nytt fenomen i vår statsskikk. Dette reiser naturlig spørsmål om hvor langt regjeringen skal anse seg forpliktet til å etterleve det enkelte vedtak, for eksempel i saker der vedtaket ikke er presist formulert, eller der det krever tiltak som ikke er forsvarlig utredet, eller som ikke har budsjettmessig dekning.

Må sette grenser

Jussprofessor Eirik Holmøyvik ved Universitetet i Bergen skriver i en artikkel i siste nummer at Stortinget bør begrense sin iver etter å styre regjeringen. I tillegg til de eksisterende begrensningene om at de ikke skal stride mot loven, at de ikke er privatrettslig bindende, og ikke kan rettes mot underordnede etater, mener Hømøyvik også at følgende begrenseninger må inn:

– Etter mitt syn er det gode grunnar for å stille opp ytterlegare to grenser. For det fyrste bør ikkje Stortinget i oppmodingsvedtak påleggje regjeringa å tolke lova på ein bestemt måte. For det andre bør ikkje Stortinget kome med pålegg til regjeringa i einskildsaker.