Kriserammede byråkrater

Noen ansatte i regjeringsapparatet er mer rammet av klimakrisen enn andre. De sitter med ansvaret for det som er blitt omtalt som et unikt norsk bidrag til å løse verdens klimautfordringer.

Karbonfangst- og lagring er en teknologi som de fleste regner som avgjørende for at verden skal nå målsettingene om å begrense global oppvarming. Helt siden Jens Stoltenberg proklamerte den norske «månelandingen» som et slikt prosjekt ville være, har dette vært sett på som et helt spesielt norsk bidrag til globale løsninger, ved siden av regnskogfondet. Det ble ikke akkurat slik Stoltenberg hadde tenkt seg, men kan det likevel bli noe stort?

I siste nummer av Stat & Styring ser vi nærmere på arbeidet som gjøres i departementene for å legge til rette for karbonfangsteknologi. Vil pessimistiske samfunnsøkonomiske analyser ta knekken på prosjektene? Eller vil engasjerte byråkrater bruke mulighetene til å skape ny politikk?

Lønnsomme muligheter?

I store miljøprosjekter har byråkrater, politikere og miljøorganisasjoner tidligere møttes i et mulighetsvindu som har åpnet for løsninger som har skapt gjennombrudd. Et slikt mulighetsvindu er et knippe byråkrater i departementene oppe i akkurat nå. Spørsmålet de utreder er: Skal den norske stat bidra med milliarder av kroner for å sørge for ett eller to store karbonfangstanlegg i Norge?

En avgjørende faktor i vurderingene om staten skal gjøre denne investeringen, er samfunnsøkonomiske analyser. De foreløpige analysene er negative. De to konsulentselskapene Atkins og Oslo Economics har på oppdrag fra regjeringen svart nei på spørsmålet om karbonfangst er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Denne vurderingen går Gøril Andreassen ved NMBU kritisk igjennom, og hun finner at konsulentselskapene har brukt kriterier for vurderingene som neppe er kloke i dagens situasjon.

Systematisk skjevhet

Samfunnsøkonomiske analyser av klimatiltak viser ofte at slike tiltak ikke er lønnsomme, og flere kritiserer analysene for å være svært snevre.

– Noen ganger når politikerne viser til ekspertenes samfunnsøkonomiske analyser, er det for å fraskrive seg ansvaret. Andre ganger spør man ekspertene på en måte som gjør at man får det svaret man vil ha, sier Gunnar S. Eskeland, professor i ressurs- og miljøøkonomi ved Norges Handelshøyskole (NHH).

I vår omfattende gjennomgang av hvordan slike analyser beregner lønnsomhet, kommer det fram at miljøeffektene blir ofte prissatt for lavt i samfunnsøkonomiske analyser, noe som kan skape en systematisk skjevhet.

Umulige teknologivalg

Vanskeligheten ved å gjøre valget om investeringer i karbonfangst forsterkes av tidligere tabber, skriver Aslak Bonde:

«Politikeres troverdighet er truet av at de gjør teknologiske feilvalg som i ettertid ser dumme ut. Bare spør alle de som kjøpte dieselbil på den tiden da en samlet politikerstand var enda mer opptatt av klimagassutslipp enn byluft og NOX»

Han mener at det svært ofte viser seg å være markedet som i praksis velger hvilken teknologi som fram, og ikke politikere.