Kjærlighet til departementet

Da Bent Høie ville sparke helsedirektør Børn Guldvog (t.v) ble han reddet av en typisk byråkrat-løsning. Foto: Tor Borgersen, SMK.

Tidligere helseminister Bent Høies nye bok er et unikt innblikk i et departements indre liv. Det viser seg at både kjærlighet og håndklasking må til for å få et departement til å fungere.

Boken Uro i koronaens tid, som kom ut i forrige uke, er skrevet i samarbeid med Høies tidligere taleskriver og kommunikasjonsrådgiver Jorun Litland. I denne boken beskriver de to forfatterne hvordan departementet, etatene og regjeringen håndterte de ulike fasene i korona-pandemien.

Boken er gjennomsyret av Høies personlige stil som statsråd. Stadig vekk er det hans høyst personlige metoder som fører til viktige avgjørelser.

 

1 Høie brukte personlige kontakter til å få fram smitteutstyr

På et tidspunkt i pandemien viste det seg vanskelig å få tak i nok smittevernutstyr på grunn av at spedisjonsselskapene ble presset til å prioritere de store landene foran små land som Norge.

Det var frakten fra Kina som var det største problemet. I den situasjonen kommer Høie til å tenke på sin beste venn og forlover Bjørn Platou som har arbeidet i mange år med Kina. Det viser seg at han igjen har en venn som er direktør i transportgiganten Schenker.

«Vi vet at det oppleves som ubehagelig. Direktøren er under et voldsomt press fra mye større aktører enn oss, men Bjørn og jeg gjør det likevel. Nå er det viktigere å få smittevernutstyret til landet enn å vise vennskapelig omtanke.»

Og simsalabim, fire dager senere: «… lander det første flyet med utstyr i Norge. Jeg forteller det på pressekonferansen dagen etter.»

 

2 Når statsråden slår i bordet, hopper Norsk Industri

Etter at Aftenposten publiserte en sak om hvordan departements ledelse ga etter for krav fra bransjeorganisasjonen Norsk Industri om unntak fra karantereglene for å gi industrien tilgang til utenlandske arbeidere, måtte det ryddes opp.

Framstillingen i avisen så ikke bra ut, mente Høie. Han møtte lederen for Norsk Industri, som visstnok var arrogant. Det førte til at Høie eksploderte. «Jeg har fått nok, tenner på alle pluggene jeg har, og klasker hånda i bordflaten.

– Det blir denne løsningen, eller så fortsetter vi som før!

Den arrogante holdningen blir til glatt velvilje. Plutselig er Norsk Industri fornøyd med forslaget om testing og fritidskarantene.»

Det kommer små stikk fra embetsverket i Justisdepartementet til embetsverket i Helse- og omsorgsdepartementet hver gang koronahotellene er tema gjennom pandemien.

3 Personlig løsning på territoriekamp.

I pandemihåndteringen dukket det opp flere typiske byråkrati- problemer. En av dem var hvilket departement som skulle håndtere spørsmålet om karantenehotell. Det var et klassisk «ikke -vårt-bord problem.»

Embetsverkene i Helse- og omsorgsdepartementet kjempet for å unngå å få ansvaret for dette tiltaket. Det samme gjorde Justis- og beredskapsdepartementet. Men det ble JD som fikk jobben, fordi Høie ringte Erna Solberg og nærmest tryglet henne om å frigjøre hans departement for denne oppgaven.

Høie skriver at han sa dette til Solberg:

«– Hvis du vil ha karantenehotellene på plass raskt, må du gi oppdraget til Justisdepartementet. Vi klarer ikke å ta mer nå og kan ikke ta denne jobben i tillegg til alt det andre. Hvis du ikke skjærer gjennom og gir ansvaret til Justisdepartementet, kommer dette bare til å gå fram og tilbake mellom departementene, sier jeg. Erna skjærer igjennom. Hun ringer til Monica Mæland og gir Justisdepartementet ansvaret.»

Men i justisdepartementet er de ikke glade for denne jobben:
«Fagfolkene i departementet hennes misliker intenst oppgaven og ansvaret de har fått. Det kommer små stikk fra embetsverket i Justisdepartementet til embetsverket i Helse- og omsorgsdepartementet hver gang koronahotellene er tema gjennom pandemien.»

 

4 Da statsråden ville sparke helsedirektøren, ble departementsråden redningen for dem begge

En episode som er blitt mye gjenfortalt i mediene er da Høie ville sparke direktøren i Helsedirektoratet Bjørn Guldvog, fordi han var bekymret for om han «var sterk nok til å lede en krise som denne.

Her er Høies instinkt altså å gi et menneske som ikke virker sterk nok sparken, på basis av en bekymring for at helsedirektøren er konfliktsky og opptatt av konsensus. Ikke bare vil Høie gi direktøren sparken, han vil at departementsråden skal ta over jobber jobben.

Han blir reddet av den samme departementsråden, Bjørn-Inge Larsen. Istedenfor en dramatisk løsning basert på en personlig bekymring, velger departementsråden en byråkratisk velprøvd løsning: flere folk.

«– Vi må styrke laget rundt Bjørn Guldvog, sa han. Departementsråden mente at vi burde sette noen som kjente Folkehelseinstituttet, inn i Helsedirektoratets ledergruppe for å bedre samarbeidet.»

Løsningen ble Espen Rostrup Nakstad, som de fleste nå regner som pandemihåndteringens ansikt i Norge. Sammen med flere andre ble han en forsterkning i Helsedirektoratets ledergruppe som reddet Høie og landet fra å gjøre en stor krise enda verre.

Høie innrømmet at også den valgte løsningen var drøy:
«Vi gikk veldig langt. Innblandingen var nesten uhørt. Men helsedirektøren reagerte ikke negativt. Han ga derimot inntrykk av å sette pris på støtten. Mitt syn på Bjørn Guldvog endret seg totalt etter dette.»

 

5 Rett og slett kjærlighet
Høie beskriver i flere av julebordstalene han holdt til de ansatte sitt forhold til departementet som et kjærlighetsforhold i flere faser.

Fra forelskelsen og sjalusien det første året, da han fant rester etter forgjengeren i kontormøblene. Til det stabile kjærlighetsforholdet hvor de kjenner hverandres styrker og svakheter, i det tredje året. Og det virker som den stabiliteten holdt alle de åtte årene han var helseminister.

Denne kjærligheten til departementet, kommer til uttrykk gjennom mange sympatiske beskrivelsene han gir av sine nærmeste medarbeidere. Men han modifiserer bare forsiktig sin knallharde kritikk av «ansiktsløse byråkrater» som han brukte som opposisjonspolitiker:

«Da jeg var opposisjonspolitiker og tøff i trynet, kalte jeg dem som jobber i departementet og de underliggende etatene, «ansiktsløse byråkrater». Nå har de fått ansikter.»

 

Bent Høie og Jorun Litland: Uro i koronaens tid. Gyldendal 2022

Scroll to Top