Jobb eller idealisme?

De vier sin hverdag til arbeid for rent hav, frisk luft og vern av dyr. Må man elske naturen for å arbeide i Miljødirektoratet? Ikke alle de ansatte søkte jobben med mål om å redde miljøet.

Direktør Ellen Hambro tror de fleste av hennes 700 ansatte har et ekstra engasjement for miljøet og naturen.

— Mitt hovedinntrykk er at nesten alle som jobber i naturforvaltningen har søkt seg jobb dit fordi de er interessert i og opptatt av miljø. Hvis man lager en statistikk på befolkningen, så tror jeg det er over gjennomsnittet friluftsinteresserte mennesker, sier direktøren. Men så enkelt er det ikke nødvendigvis.

Les mer om det indre liv i Miljødirektoratet i siste nummer av Stat&Styring

Medierådgiver Dag Stian Husby har jobbet i direktoratet siden 2010, men kom ikke hit for å redde miljøet. Han flyttet nordover med familien etter flere år som journalist i Oslo, blant annet som vaktsjef i Klassekampen. Som fersk far var han først og fremst på utkikk etter en fast og trygg jobb med interessante kommunikasjonsoppgaver. Da var staten et sikrere kort enn en mediebransje med få og utrygge stillinger. Han er godt fornøyd med overgangen til kommunikasjonsbransjen, og innrømmer at arbeidsplassen har påvirket ham.

— Man blir jo mer miljøbevisst da, sier Husby.

Han viser vei gjennom gangene i det nye bygget, forbi kildesortering og blader om jakt og fiske, forbi møterom med glassfasader svøpt i naturporno av norske fjell og fjorder. I det åpne landskapet til Miljødata-avdelingen henger bilder av fugler på veggene. Et par kikkerter står vendt ut mot fjorden, og på et bord ligger det en oversikt over sjøbadeklubben der direktør Hambro også har deltatt.

I lobbyen, et par etasjer over kantina, som Husby er svært tilfreds med, dukker Jessie Jørgensen opp. Jørgensen, som er utdannet siviløkonom, har vært i DN i ti år nå, og jobber med kommunikasjonen mellom direktoratet og Fylkesmannen. Hun er usikker på hvor mange av kollegene som ble ført hit av et brennende grønt engasjement.

— Det er nok litt varierende. Mange er veldig engasjerte i miljøsaken, mens andre kanskje ikke er så interesserte i miljøvern, sier Jørgensen.

Selv spilte familiebakgrunnen fra Trondheim en viktig rolle da hun flyttet med familien fra Oslo, til Trondheim og en jobb i miljøforvaltningen. Miljøengasjementet var ingen stor del av det. Men, sier hun, og lyser opp:

— Jeg har lært mye om dette av flinke kolleger, og jeg har bare én bil!

Fornøyd fiskeelsker

I femte etasje av det energieffektive bygget jobber de ansatte i Artsforvaltningsavdelingen. Bak skrivebordet i et hjørnekontor, med panoramautsikt over Trondheim, sitter Arne Sivertsen — fisker, hjortejeger, medlem av Turistforeningen, og DN-ansatt siden 1991. Han har bakgrunn fra SINTEF, og arbeidet på Frøya da DN søkte folk i byen. Det fristet. I dag jobber han med genbank for laks, og kan snakke langt og kunnskapstungt om sædbanker, arkivering av genmateriale, levende genbanker, parasitten Gyrodactylus salaris, hvordan den har spredt seg til ulike vassdrag og hva han og kollegene gjør med det.

Det har skjedd mye det siste året, sier han, med sammenslåing og nye lokaler. Stort sett er han fornøyd.

— Prosessen har vært demokratisk organisert, sier Sivertsen, som har vært med på flere lignende prosesser før, der ting har tatt mye lengre tid enn nå.

— Det beste er vel at det har vært en demokratisk, grundig og ikke minst effektiv prosess hvor det ser ut til at de aller fleste er fornøyd.

Sivertsen ser at engasjementet hans for natur og friluftsliv på fritiden kan få ham til å virke som den stereotypiske miljøengasjerte Miljødirektoratet-ansatte.

— Det er jo en fordel å ha en emosjonell ballast. Får du koblet den til det du har mellom øra, så gir det en gevinst  i trivsel og innsats og forhåpentligvis også resultater.

Også han er blitt påvirket i grønn retning av arbeidsplassen.

— Jeg har opplevd å bli engasjert i miljøforvaltning på en måte som jeg ikke hadde regnet med i det hele tatt da jeg starta her, sier han.