Forvaltningens kamp mot offentlighet

I en ny bok fortelles historien om da embedsmennene kjempet mot større innsyn fra Stortinget og allmennheten. Byråkratene argumenterte med tids- og effektivitetstap hvis offentligheten fikk innsyn i saksbehandlingen. Mange vil idag hevde at de fikk rett.

I Stortingets historie 1964-2014 som kom ut på Fagbokforlaget nå nylig, omtales også historien om nasjonalforsamlingens forhold til forvaltningen. Det er professor Tore Grønlie (bildet) som har skrevet kapitlene om kampen som ble ført mot innføringen av offentlighetsprinsippet i forvaltningen. Dette er noe Grønlie har tatt opp flere ganger tidligere, blant annet i sine bindsterke verk om historien til sentralforvaltningen.

Grønlie skriver at behandlingen av prinsippet om offentlighet ble møtt med massiv motstand fra embetsverket. Motstanden kom først i forbindelse med behandlingen av Forvaltningsloven, og deretter Offentlighetsloven.

«I høringsrundene avviste alle departementene omkring 1960 offentlighetsprinsippet. Først etter at offentlighets-prinsippet ved midten av 1960-tallet ble trukket ut av forslaget til forvaltningslov, kunne det bli bevegelse i saken. Men også uten offentlighet var det betydelig motstand mot forvaltningsloven. Motstanderne, med Finansdepartementet i spissen, argumenterte med effektivitetstap og større kostnader. Arbeiderpartiregjeringens justisministre viste lite engasjement. Antagelig var lovutkastets bestemmelser om plikt til grunngiving av forvaltningsbeslutninger tyngst å svelge. Påtrykket fra tilhengerne, deriblant den borgerlige Stortingsopposisjonen var lenge beskjedent.»

Jurister og embedsverk

Forvaltningsloven ble endelig vedtatt i 1970, og da var offentlighetsspørsmålet trukket ut, og lagt inn i en egen lov. Denne loven, om offentlighet i forvaltningen, ble også motkjempet og Grønlie skriver at det var en politisk allianse mellom Arbeiderpartiet, som hadde forandret holdning til saken etter at de kom i opposisjon, sammen med pressen som trykket på for å få en offentlighetslov på plass.

På motstandersiden var det også en allianse, mellom forvaltningen og store deler av det juridiske fagmiljøet. Argumentene mot offentlighet i forvaltningen var at det ville føre til tids- og effektivitetstap, at saksbehandlingen ville bli mer muntlig og derfor mindre tilfredsstillende.

Mange i forvaltningen vil nok hevde at motstanderne isolert sett hadde rett i vurderingene av konsekvensene. Behandlingen av innsynsbegjæringer og mediehenvendelser tar mye tid og ressurser i forvaltningen i dag, og er med på å prege arbeidet i departmentene i betydelig grad, blant annet med prioritering av kommunikasjonsarbeid framfor politikkutvikling. Dette står grundig omtalt i Difi-rapporten «Hva skjer i departementene?» fra 2011 og i avdelingsdirektør Knut Foslis nye bok om mediearbeidet i Justisdepartementet.

Kompromiss

En viktig aktør på tilhengersiden var statsminister Per Borten, mens Justisministeren fra Høyre Elisabeth Schweigaard Selmer var sterk motstander av offentlighetsprinsippet. En rejgeringskrise truet og konflikten toppet seg rundt spørsmålet om når det skulle være offentlighet rundt en saksbehandling; når den startet eller når den var ferdig? Kompromisset som ble valgt var at det skulle være offentlig fra starten av en sak, men med store muligheter for forvaltningen til å gjøre unntak fra prinsippet om offentlighet.

Grønlie skriver at den loven som endelig ble vedtatt av Stortinget var ganske liberal i internasjonal sammenheng, f.eks. i forhold til dansk lovgivning

Med den nye loven fikk Stortinget større innflytelse, fordi det gjennom pressen fikk tilgang til kunnskap om forvaltningens arbeid på en mye enklere og mer systematisk måte. Dette bidro til å styrke tendensen til at Stortinget ved hjelp av massemedia kunne reise kritikk mot regjeringen og forvaltningen. Dette var en tendens som blant annet ledet til en sterk kontrolloffensiv i 1990 årene.

 

Referanser:

Stortinget 1964-2014. Fagbokforlaget 2014

Difi: Hva skjer i departementene? Rapport nr 11:2011

Knut Fosli: Medienes innflytelse på justispolitiske beslutninger. Caro forlag 2014