Fortellinger om byråkratiets framtid

Forskere som studerer offentlig forvaltning må bli flinkere til å beskrive scenarier og fortelle historier om hvordan byråkratiet kan utvikle seg. Det er konklusjonene i en ny rapport fra det største forskningsprogrammet innen offentlig sektor i Europa, COCOPS.

Forfatteren av rapporten er  Dion Curry, som er forsker ved Erasmus Universitetet i Rotterdam. Han har gjennomgått det meste av litteraturen innenfor forskningsdisiplinen public administration siden 2000, og intervjuet 300 forskere fra alle land i EU og land med tilknytningsavtaler til EU, deriblant Norge. Prosjektet er gjennomført i forbindelse med COCOPS programmet, som er et stort EU finansiert forskningsprogram rettet mot reformer i offentlig sektor. Programmet er nå i ferd med å avsluttes, med en strøm av rapporter og artikler.

I et intervju med Stat & Styring sier Curry at forskerne må balansere mellom å være relevante for praktikere og å utvikle teorier:

– På den ene siden er det en fare for over-spesialisering av forskningen, noe akademikere må være bevisste på. Men samtidig som man bør ha et fokus på å være relevante, kan ikke dette gå på bekostning av teori-bygging, som fremdeles bør være et viktig bidrag fra akademia.

– Forskning bør utnytte styrkene både til akademikere og praktikere, sier Curry. – På den ene siden forskernes undersøkelse av langsiktige virkninger, det teoretiske grunnlaget til ulike tilnærminger og den analytiske stringensen til akademikerne. Samtidig må man se til praktikerne for å forstå de praktiske anvendelsen av disse ideene og bedre forståelse av hvordan disse ideene fungerer i den virkelige verden, på bakken

Fortellinger om framtiden

Curry mener at forskere i større grad bør bevege seg bort fra relativt enkle metoder som visjonsbeskrivelser og prognoser. Visjonsbeskrivelser har innenfor denne forskningen ofte dreid seg om å ha visjoner om hvordan framtidige løsninger i offentlig sektor kan se ut. Denne metoden forutsetter ofte en klar normativ vinkling på forskningen, og har et sterkt fokus på målsettingene, mer enn på midlene for å nå målene.

Progose-bygging er en annen metode forskere har brukt mye tidligere og som innebærer beskrivelse av sannsynlige resultater av offentlig politikk.  Svakheten ved metoden er at den forutsetter enighet blant aktørene som inngår i prognosen, og at den bare skisserer  én mulig løsning.

Begge disse metodene er ifølge Currys rapport relativt gammeldagse, og en utvikling bort fra disse to metodene bør gå i retning av historiefortelling og scenarie-bygging. Ikke minst bør overbevisende historiefortelling være en klar abisjon blant forskere.

Historier som kan brukes

Historiene som utvikles bør være konsistente ved at de er i stand til beskrive årsak og effekt fra forskjellige vinkler og kilder, at de er empirisk testbare og at de viser konkrete måter å knytte målsettinger til prosesser.  I tillegg til historiefortelling bør scenarie-bygging være blant forskernes hovedbeskjeftigelser i framtiden;  et område hvor mulighetene er store, mener Curry. Metoden er på mange måter bedre enn historiefortelling, fordi den ikke inneholder de normative elementene og kan beskrive flere mulige løsninger. Scenarier tar hensyn til flere retninger og mulige prosesser for å bevege seg i disse retningene. Og det er nettopp fokuset mot prosesser for å nå et mål som er hovedelementet i scenarie-metodene.

 

Kilde: The Crystal Ball of Public Administration reform.  COCOPS Working Paper no 15. 2014