Ytringsrommet kan brukes mer

Statsansatte kan bruke ytringsrommet mer, spesielt i faglige debatter. Og statlige etater kan bruke flere fagfolk til å uttale seg i mediene.

Dette sier departementsråd Eivind Dale i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Hans departement har ansvaret for de etiske retningslinjene for statsansatte og retningslinjene for forholdet mellom embetsverk og politisk ledelse. Begge disse dokumentene er sentrale for forståelsen av hvor grensene for ytringsrommet for offentlig ansatte går.

De etiske retningslinjene for stansatte sier at statsansatte har de samme rettigheter som andre borgere til å ytre seg kritisk om statens virksomhet. Bare begrenset av taushetsplikt og av lojalitetsplikt. I disse retningslinjene heter det at “Statsansatte har den samme grunnleggende ytringsfriheten som enhver annen innbygger. Dette gjelder også for ytringer som har direkte tilknytning til virksomheten den statsansatte arbeider i. Av hensyn til samfunnets behov for innsyn og for å sikre en åpen og informert debatt, er det viktig at statsansatte gis mulighet til å formidle et kritisk og kompetent perspektiv i det offentlige ordskiftet.”

Disse retningslinjene ble oppdatert etter at blant annet Sivilombudet hadde påpekt at ytringsfriheten til statsansatte var for dårlig ivaretatt i det opprinnelige forslaget til retningslinjer.

Vil du si at statsansatte bruker ytringsrommet godt nok?

– Dette er jo ikke eksakt vitenskap, så det er vanskelig å svare presist på om det er godt nok. Men det er sikkert rom for at statsansatte deltar mer i faglig debatt i blant annet fagtidsskrifter. Det er nok rom for å bruke ytringsfriheten mer, sier Dale.

En av rammene som kan begrense ytringsrommet for offentlig ansatte, er lojalitetsplikten. Lojalitetsplikten er et allment prinsipp i arbeidslivet, og går i hovedsak ut på at medarbeidere må opptre i tråd med virksomhetens interesser. For ansatte i staten står den svært sentralt, sammen med plikter som åpenhet, opplysningsplikt og offentlighet. Under lojalitetsplikten følger også at man har rett og plikt til å reise motforestillinger, først og fremst internt, før en avgjørelse tas. Åpenhetsplikten henger sammen med rapporteringsplikten og plikten til offentlighet. Statsforvaltningen skal være åpen mot publikum, og til andre virksomheter i det offentlige. Man har også en rapporteringsplikt om forhold som kan skade virksomheten.

Disse pliktene kan det være vanskelig å veie opp imot hverandre når en statsansatt vurderer å delta i offentligheten. Sammen med avveiningene av de formelle reglene, kommer ofte mer kulturelle og sosiale vurderinger, slik som hensynet til kolleger og ledere, vurderingen av effekten av et utspill både for en selv,  for saken og for virksomheten.

Er det lojalitetsplikten eller andre forhold, for eksempel hensynet til egen karriere eller en streng vurdering av lojalitetsplikten som gjør at det ikke er mer deltakelse? Og er lojalitetsplikten forstått godt nok til at ansatte vet hvor grensene går?

– Jeg tror nok lojalitetsplikten sitter veldig i ryggmargen for statsansatte, særlig for de som arbeider i departementene. Og sånn sett tror jeg balansen i de avveiningene som må gjøres er ganske god, ihvertfall når det gjelder ansatte som arbeider nær en statsråd.

Er den godt nok forstått?

– Ja, dette er noe av det vi har hatt mye diskusjon om i departementsfelleskapet. Dette har alltid vært en viktig del av det vi har fokusert på i introduksjonsprogrammet for nye ansatte. Balansen mellom lojalitet på den ene siden og ytringsfrihet på den andre siden er her et viktig punkt.  Så alle våre nyansatte blir introdusert for disse avveiningene.

Hvis en medarbeider i KMD ville skrive en kronikk om at departementene generelt er for dårlige til å drive fram kontinuerlig endring i de underliggende etatene. Hvordan ville du reagert?

– En slik situasjon vil ligge i grenselandet. Men det er absolutt mulig for en ansatt, ihvertfall i Direktoratet for forvaltning og økonomistyring å skrive om dette. Direktøren i DFØ Hilde Singsaas skriver jo også ofte om slike temaer. Hun har skrevet f.eks. om målstyring, og deltar i flere relevantetdebatter. Dette er godt innenfor regelverket, og dessuten sentralt i den rollen DFØ skal ha.

I forbindelse med koronakrisen har Folkehelseinstituttet fått skryt og en åpenhetspris for at de har valgt å la mange flere fagfolk være synlige og for at de har vært åpne om tvilen sin. Er dette en linje flere burde følge?

– Jeg er blant de som synes FHI har gjort en god jobb på kommunikasjonssiden, som helt sikkert flere etater kan etterfølge. Det som er gjennomgående, er at fagfolkene uttaler seg på vegne av virksomheten, og de uttaler seg om faglige spørsmål. Slik er det sikkert mange etater som kan bruke flere medarbeidere til å kommunisere utad. Når det gjelder departementene, så sitter vi nærmere statsråden, og da er det også andre hensyn som kommer inn. Men selv om henvendelser skal sluses inn gjennom kommunikasjonsenheten og i utgangspunktet svares ut av politisk eller administrativ ledelse, så prøver også vi å bruke våre fagfolk.

Eivind Dale anbefaler 10 sjekkpunkter som statsansatte bør vurdere før de skal bidra i offentligheten:

  1. Hvem representerer du? Det første punktet gjelder hvem en ytrer seg på vegne av, seg selv eller virksomheten. Det er ledelsen som skal uttale seg på vegne av virksomheten.
  2. Type virksomhet: snakker vi om en etat eller departement.? Hvis alt annet er likt, gjelder at det er større rom i en etat enn i et departement. Lojalitetsplikten til statsråden veier tyngre i departementet.
  3. Er du saksebehandler eller leder? Du har større frihetsgrader som saksbehandler enn som leder. I et departement er det vanskelig for f.eks. en depråd å uttale seg offentlig, fordi uttalelsene vil bli identifisert med statsråden
  4. Grad av fristilling av virksomheten: Faglig uavhengig institusjoner har større frihet enn vanlige forvaltningsetater som er underlagt instruksjonsrett.
  5. Tidspunkt for når du uttaler deg: Det er større frihet før en beslutning er tatt, enn etter en beslutning.
  6. Uttaler du deg om andre fagområder, eller eget? Det er stor frihet til å delta på tema utenfor eget område. Ikke bruk tittel når du deltar på denne måten.
  7. Hvilken form velger du? Det er større rom hvis du opptrer saklig, enn om du er polemisk eller usaklig.
  8. Større rom for å skrive i fagtidsskrift enn i dagspresse, eller sosiale medier.
  9. Kritikk av egen virksomhet krever særlig omtanke. Må tenke igjennom om dette er varslingssak, som bør følge ordinære varslingskanaler. Godt råd at du ikke går ut før du har brukt de interne kanalene. Velger du å gå ut, må også hensynet til virksomhetens saklige og legitime interesser være en del av vurderingen.
  10. Ved kritikk av egen virksomhet, er det mer legitimt å kritisere virksomheten på vegne av brukerne enn på vegne av deg selv.

Foto: Torbjørn Tandberg/Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Har du kommentar til denne artikkelen? Kontakt oss: redaksjonen@statogstyring.no