Statlig innovasjon

To kvinner som kan inspirere

To profilerte akademikere kan fungere som inspirasjon til den norske forvaltningens framtid.

Dette er en av konklusjonene i rapporten Kunnskapsgrunnlag for Forvaltningskonferansen som ble lagt fram i forrige uke. Den store hovedkonklusjonen i rapporten fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring er er at oppgaveløsning handler om å finne og bruke best mulig kunnskap. Ikke bare gjennom forskning og utredning, men også systematisk læring og kunnskapsdeling.

Og noe av denne kunnskapen mener DFØ tydeligvis finnes hos to internasjonale profiler: Jocelyn Bourgon og Maria Mazzuccato. Deres ideer om helhetlig tenkning og prioriterte målsettinger kan på hver sin måte legge grunnlaget for den retningen norsk forvaltning bør gå i.

Retning for forvaltningen

DFØ trekker fram disse to internasjonale profilene som spesielle inspirasjonskilder for den retningen direktoratet tenker seg at forvaltningen kan gå.

“Ifølge Mazzuucatos Mission-tilnærming og Bourgons “ny syntese” er det behov for en mer helhetlig utvikling og tydeligere prioritering i offentlig sektor. Gjennom systemorienterte rammeverk vil begge legge til rette for samordning på tvers og mobilisering ut over offentlig sektor.”

Mazzucato er godt kjent for mange for sine analyser av statens rolle i teknologiutviklingen, hvor hennes hovedpoeng er at de fleste store nye teknologiene som internett, GPS, mobiltelefon er finansiert av stater, men det er private selskaper som har fått fortjenesten.

Gevinst og risiko for staten

Hennes nyeste bok The Mission Economy går inn for en sterkere statlig finansiering av løsninger på de store problemene i samfunnet. Grunnlaget for tankene her er at alle markeder og institusjoner er samskapte av offentlig, privat og frivillig sektor. Rollen til regjeringen er å sørge for at markedet støtter en offentlig hensikt.

På denne forståelsen bygger Mazzucato ideen om at staten i større grad må investere i innovasjon, samtidig som den beholder litt av gevinsten for å bygge nye innovative prosjekter. Alt i det offentliges tjeneste.

Mazzucati vil ikke at staten skal plukke vinnere, men snarere bygge systemer for å belønne vinnende investeringer gjennom et skattesystem som støtter innovasjon, og en mekanisme som gjør det mulig for staten å få fortjeneste hvis investeringene lykkes, og dekke kostnadene hvis de mislykkes.

DFØ beskriver Mission-tilnærmingen som “… en helhetlig orientering der man vektlegger en prioritering og mobilisering av innsats for å nå et konkret mål. “

Dette er tanker som har fått mye politisk medvind både internasjonalt og i Norge.

Gjennomslag i Støre-regjeringen

Regjeringen Støres og det potensielle støttepartiet SVs ideer om en statlig investeringsmekanisme er muligens sterkt inspirert av Mazzucatos ideer, som har versert i tenketanker og konferanser på venstresiden i flere år. I Hurdalsplattformen skriver regjeringen at den vil …”Bidra til industriell satsing basert på utnyttelse og foredling av grønne, norske råvarer og fornybart karbon, for eksempel gjennom et grønt statlig investeringsselskap.”

SV sier i sitt alternative statsbudsjett: “Det grønne investeringsselskapet skal bidra til å sette fart på nye grønne industrimuligheter ved å få ansvar for statens egen direkte satsing på de store mulighetene i Norge innen det grønne skiftet. Staten skal gå foran som langsiktig investor, avlaste risiko for andre private aktører og sikre fremtidens grønne industrieventyr. Mandatet til selskapet skal være grønn industribygging, sikre nasjonal forankring av strategisk viktige bedrifter og avkastning til staten på sikt. “

Hvem ønsker effektivisering ?

Jocelyn Bourgon  er en kanadisk forsker og skribent, som har lang erfaring fra det kanadiske byråkratiet. Hennes “ny syntese” – tanker er blitt populære i byråkratenes konferanse-sfære i mange land. Hun presenterer store ideer med velkjent innhold om at forvaltningen bygger på fire forutsetninger: compliance, emergence, performance og resilience.

Disse fire begrepene er kanskje selvforklarende, men hovedutfordringen er hvordan slike ideer skal gjennomføres i praksis. Og dette behovet for praktiske løsninger, blir åpenbart når DFØ skriver “Hvis man gir borgere og andre aktører en rolle som aktive verdiskapere i dette, vil dette øke mulighetene til å oppnå mer under effektiviseringspress og strammere konstandsrammer i det offentlige.”

Et spørsmål som melder seg: Vil aktive borgere og andre aktører virkelig hjelpe til med å effektivisere under strammere kostnadsrammer. De borgere og andre aktører man snakker om her, vil være organiserte pressgrupper som ofte har vist seg å ikke være så interessert i effektivisering.