Syndebukker for politikerne

-Fremveksten av direktorater er politisk ansvarsfraskrivelse og en trussel mot demokratiet! hevder Frank Aarebrot. Ingelin Killengreen forteller om ny trend der embetsverket brukes som syndebukk av politikerne, i klart brudd med etablert praksis.

– Vi kunne aldri overleve uten direktorater! Direktorater er kommet for å bli, men har en vei å gå.

Slik innleder Difi-direktør Ingelin Killengreen sitt innlegg under Partnerforums seminar om «direktoratifisering» 8. september. Hun vet mer om direktorater og etatsstyring enn de fleste, som sjef for Difi og mangeårig toppbyråkrat i bl.a. Justisdepartementet og politiet.

Sentralforvaltningens «direktoratsskog» teller i dag over 60 etater. Antallet årsverk har økt med 31 prosent de siste årene. Professor Frank Aarebrot ved Universitetet i Bergen er sterkt kritisk til utviklingen med mange direktorater og parallell politisering av embetsverket. Han anklager både Stortinget og statsråder for misbruk av forvaltningen:

Skyves foran politikerne
-Byråkratene brukes som brikker i politiske spill, for eksempel i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Statsrådens allierte i Stortinget forsøker ofte å plassere ansvar på slike møtende byråkrater, for å redde skinnet til egen statsråd!

Difi-direktør Killengreen deltok selv på flere høringer i Stortinget da hun jobbet i justissektoren:

-Der det før var utenkelig at embetsverket i departementer og direktorater møtte i høringer, er det nå etablert praksis at embetsverket møter alene og ikke en gang sammen med ansvarlig statsråd. Til tross for at det er klart at en statsråd ikke skal kunne skyve en direktoratsleder foran seg, ser vi likevel at medlemmer i Kontroll- og konstitusjonskomiteen nå i praksis peker på embetsverket istedenfor statsråden. Og embetsverket møter til høringer fordi lojalitetsplikten mot statsråden tilsier at du stiller opp. Enten sier du nei, og det er over og ut. Eller du er lojal og stiller opp. Men da gir lojalitetsplikten begrensninger for hva du kan si.

Direktorater – så nært, men enn så fjernt

«Direktoratifisering». Lær ordet først som sist. Begrepet er blitt relevant og kontroversielt i norsk offentlig politikk og forvaltning det siste tiåret. Aarebrot er ikke nådig i sin kritikk:

-Ved å flytte oppgaver fra departementene til underliggende direktorater fraskriver politisk og administrativ toppledelse seg ansvar. Dette er demokratisk sterkt problematisk. Makten må flyttes tilbake til det politiske systemet!

Der departementene før var praktisk ansvarlig for alt fra tilsyn med fiskebestander og personvern til godkjenning av asylsøknader og legemidler, er slike oppgaver nå overlatt byråkrater i uavhengige etater.

-Det å overlate et saksfelt til et direktorat er det samme som å frakoble saksområdet fra politikken. Mye politikk blir omgjort til «tekniske» detaljer som overlates direktoratene. Men djevelen, og ikke minst politikken går ofte i detaljene.
Aarebrot mener en hovedårsak til at vi får mange direktorater er redselen for Stortinget:

-Sensitive områder som helse, utlendingssaker og samfunnssikkerhet preges av et høyt antall direktorater, fordi en statsråd kan slippe å forsvare kontroversielle enkeltsaker fra Stortingets talerstol ved å henvise til et direktorat.


Sterkt uenige

Professor Tom Christensen ved Universitetet i Oslo er langt fra enig med Aarebrot. Han fremhever at den norske direktoratmodellen har mange positive sider:

– Den dominerende direktoratmodellen har fungert godt fordi den er balansert og fleksibel. Den gir mulighet til å gripe inn politisk når det er nødvendig, samtidig som den avlaster departementene for mange enkeltsaker og gir høy faglig autonomi. Forholdet mellom departement og direktorat preges uansett som regel av sterk enighet!

Bjørn Inge Larsen er departementsråd i Helse- og omsorgsdepartementet, som har hele 36 underliggende etater. Han forsvarer også fremveksten av norske direktorater:

– Direktorater har tre roller. De er fagorganer, de iverksetter politikk, og de forvalter regelverk. Vi kunne så klart gjort alt i departementet, men det ville hatt sin kostnad. Tusenvis av mennesker i samme organisasjon med et hav av ulike oppgaver ville vært vanskelig. Mye ville blitt nedprioritert, og vi ville ikke hatt tid til alt det overordnede politiske arbeidet.

Aarebrot poengterer at mennesker i et demokrati gir blanke blaffen i hvilket styringsnivå som er ansvarlig for hva:

-Folk bryr som om de små praktiske tingene, som å få kreftmedisiner i tide. Dette er et politisk ansvar!