Streng styring i Norge

Styringen av underliggende etater er streng sammenlignet med andre land. Her er det avsatte styret i Forskningnsrådet som fikk oppleve slik styring. Foto: Forskningsrådet.

Norge skiller seg ut med måten regjeringen styrer de underliggende etatene. I en internasjonal sammenligning er det spesielt en faktor som gjør Norge spesielt.


Bare de siste ukene har regjeringen kastet styrene i offentlige virksomheter på en ganske dramatisk måte. Først ble styret i Forskningsrådet kastet av høyere utdanningsminister Ola Borten Moe. Så ble styret i investeringsselskapet Argentum kastet av næringsminister Jan Christian Vestre.

Denne tøffe behandlingen av virksomheter som skal ha en viss uavhengighet fra regjeringen, er ikke noen tilfeldighet. Den er snarere typisk for den norske styringsmåten, ifølge et internasjonalt forskningsprosjekt som nettopp har publisert en artikkel om prosjektet.


Tre land
Norges mest aktive samfunnsforsker Per Lægreid, som ifølge en ny internasjonal rangering også er blant de 105 meste produktive og siterte internasjonale forskere innen samfunns- og rettsvitenskapene, har ledet arbeidet med den norske delen av undersøkelsen.

Sammen med kolleger i tre andre europeiske land har han sett på styringssystemene i Norge, Nederland, Storbritannia og Sveits.

De har spesielt fokusert på formene for ansvarliggjøring  (accontability styles) som brukes i disse statene, slik dette blir praktisert av tre grupper av konto-innehavere (account-holders). Det finnes vertikale konto-innehavere slik som departementer og regjeringer.  

Så finnes det også et sett av diagonale konto-innehavere; styrer, tilsyn revisjonsmyndigheter etc. Og det finnes også et sett av horisontale kontoholdere: ekspertorganer, interessegrupper, mediene.

 

Store konsekvenser i Norge
Det norske styringssystemet blir karakterisert som sentralisert, men praktisk/passende (convenient). Departementene spiller en avgjørende rolle i denne styringen, sammen med regjeringen. Men det diagonale systemet er ikke så utviklet i Norge som i andre land, selv om både riksrevisjonen og fagforeninger er sterke.

Det norske systemet for å holde de underliggende etatene ansvarlige er sentrert rundt mulighetene og risikoen for å bruke og rammes av sanksjoner. “The accountability relationship between agencies and parent-departments in Norway
strongly revolves around the perceived likelihood of positive or negative sanctions.”

Disse sanksjonsmulighetene knytter seg spesielt til konsekvenser for budsjetter, karriere og oppgaver. De norske departementene gjør det tydelig at dårlige prestasjoner vil ha konsekvenser på disse tre områdene.

“All in all, the Norwegian case stands out by centralization. The parent-department has a strong account-holding position, grants relatively little autonomy and credibly flags its
sanctioning powers.”


Liberale Nederland
Til sammenligning er den britiske styrings-stilen sentralisert men ikke så praktisk/passende. De britiske etatene blir holdt ansvarlige gjennom sterkt synlige hierarkiske organer og transaksjonskostnadene ved rapportering og møter er relativt høye.

Det nederlandske systemer er preget av å være bredt og uformelt. Mens det sveitsiske systemet er preget av begrenset vertikal ansvarlighet. Både rapportering, møtevirksomhet og sanksjoner er lavere enn i andre land.

Thomas Schilleman, et. al: Public sector accountability styles in Europe comparing accountability and control of agencies in the Netherlands, Norway, Switzerland and the UK
Public Policy and Administration 2022, Vol. 0(0) 1–22




Scroll to Top