Store tanker fra utvalgte økonomer

To utvalg dominert av økonomer har levert viktige forslag til fundamentale politiske løsninger de siste ukene. Det har blitt et møte med en politisk fragmentert virkelighet som ekspertene skulle tenke stort om.

Først kom Børmer-utvalget med et forslag om at det ikke skulle innføres flerårige budsjetter, som mange mener ville føre til mer helhetlig tenkning og planlegging. Samtidig ville utvalget at Stortinget ikke skulle drive detaljstyring av bevilgninger, men vedta større rammer og overlate detaljene til andre.

Så kom Grønn skattekommisjon som foreslo detaljerte pris- og skattemekanismer som virket både for strenge og for slappe på samme tid. For strenge for Frp og for slappe for miljøbevegelsen. Kommentator Aslak Bonde mente at utvalget hadde tenkt for tradisjonelt økonomisk, og ikke helhetlig og ambisiøst nok. Mens norske politikere har vedtatt et mål om å kutte 8 millioner tonn CO2 innen 2020, ville utvalgets forslag bare kutte under 2 millioner.

Stort, men ikke stort nok

Det andre utvalget hadde til gjengjeld veldig høye ambisjoner. Utvalget som leverte en NOU med tittelen Bedre beslutningsgrunnlag, bedre styring  var ledet av direktøren for Direktoratet for økonomistyring Øystein Børmer, og sammensatt av 9 økonomer.

– Dette handler om hvordan vi kan styre statens best mulig, sa utvalgsleder Øystein Børmer da han overrakte NOU’en til finansminister Siv Jensen.

Utvalget vil fortsette med de gamle rutinene for budsjettering, altså ettårige statsbudsjetter. De ville heller ikke ha flerårige budsjettrammer for vei- og transportbevilgninger eller andre sektorer. De peker på at det finnes en rekke ordninger som sikrer langsiktig planlegging og budsjettering for enkelte sektorer allerede, for eksempel langtidsplan for forskning og høyere utdanning.

Børmer utvalget går inn for å tenke større, men de vil ikke tenke større slik mange politikere ønsker, nemlig ved å unngå den årlige budsjettkampen som ses på som et vesentlig hinder for koordinering av offentlig politikk.

Helt eller delvis

Under en konferanse i vår som Børmer utvalget selv var med på å arrangere sa tidligere statsråd Kristin Clemet om den årlige budsjettprosessen: – Hele logikken er at du ikke skal tenke helhet. Man må alltid legge fram kuttforslag for Finansdepartementet forlanger det, men de legges fram på en måte som ikke er rasjonell og som gjør at de ikke blir prioritert. Og man jobber hele året for å bekjempe disse kuttene.

Utvalget skriver imidlertid at erfaringene fra andre land viser at tendensen til at departementene beskytter egne budsjetter forsterkes når det innføres flerårige budsjetter. De peker også på at under utvalgets arbeid kom det fram at av samtlige departementer var det bare Samferdselsdepartementet som ville ha flerårige budsjetter.

Børmer-utvalget mener at staten relativt lett kan binde pengebruken på enkeltområder som samferdsel, men utvalget er bekymret for hva som skjer dersom det etterpå må strammes inn på statens samlede pengebruk. Som Børmer skriver i Dagens Næringsliv:

– Dersom store kutt i offentlige utgifter må til, er det da virkelig veiinvesteringer vi vil skjerme? Foran sykehus, barnevern og politi?

Denne helhetstenkningen falt ikke bare i god jord. Samferdselspolitiske miljøer er blant de som har ropt høyest om behovet for endring av budsjettsystemene. Nå går blant annet debatten mellom Børmer og Per Øyvind Langeland fra NHO

Politikerproblem?

NHO er sterk tilhenger av flerårige budsjetter på samferdselsområdet for å sikre stabil finansiering. Argumentet er at dette vil hindre dagens bitvise og kostbare metode for veiutbygging. Skrekkeksempelet er 10 mil vei på E18 i Vestfold som det tok 24 år å bygge. Den fullfinansierte veiutbyggingen av 3,3 mil på E18 mellom Grimstad og Kristiansand ble derimot bygd ut på bare tre år. Kan man med mer forutsigbare rammer utføre prosjekter raskere?

Utvalget skriver tvert imot at de ikke har «funnet konkrete eksempler på at igangsatte prosjekter ikke er tildelt midler etter fastlagt framdriftsplan etter vedtak om gjennomføring». Børmer påpeker at sektoren allerede har handlingsrom, for eksempel til å inngå flerårige kontrakter. Det er ikke budsjettsystemet, men et fragmentert og politisert plansystem som er hovedproblemet.

Utvalget konkluderer følgelig med at Stortingets styring bør dreies i retning av å fastsette overordnete kriterier og mål for veiinvesteringene. Det bør i større grad overlates til lavere nivåer enn Stortinget å velge ut konkrete prosjekter. Eksperter som Leif Helland, professor på BI, har for lengst dokumentert at veibevilgninger i dagens politiske system ikke fordeles etter kost/nytte, men heller politiske (sær)interesser Spørsmålet er om politikerne går med på en slik avpolitisering av samferdselsområdet.