Reformer snakkes ned

Kontinuerlig omstilling er viktigere enn store reformer. Reformer lover mer enn de kan levere, og de er resultater av at politikere og media får dominere demokratiske prosesser.

Dette var inntrykket man satt igjen med under den store Forvaltningskonferansen som Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) gjennomførte denne uken. Både eksperter og deltakere var enige om at kontinerlig forbedring eller løpende omstilling var viktigere enn store reformer.

Blant publikum var stemningen for store reformer laber. Da de flere hundre statsansatte ble spurt av konferansier Christian Strand om de var enig eller uenig i følgende påstand: Store reformer er viktigere enn løpende forandring, svarte publikum 2.2 på en skala fra 1 til 5. Det store flertall er altså mest uenig i påstanden.

Også ekspertpanelet av en professor, en avis-kommentator og en dansk forfatter var enig i at løpende forandring var bedre enn reformer. Men dansken tok et forbehold om at noen ganger var det nødvendig med disruptive reformer, noe de langt færreste både danske og norske reformer er.

Den danske forfatteren Sigge Winther Nielsen beskrev forøvrig årsaken med den danske “horrorfilmen” av reformer de siste 20 årene som kombinasjonen av politikere og medier som pøser en masse reformer med store ambisjoner inn i en demokratisk prosess som ikke kan håndtere dem. Ut av prosessen kommer det en serie mislykkede reformforsøk.

Tillitsreform som metode

Denne holdningen til reformer vil sannsynligvis også prege en av Støre-regjeringens største reformer: tillitsreformen. Og den har allerede gjort inntrykk: Statssekretær Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet har fått ansvaret for denne reformen, og hun sa dette i en av sine første presentasjoner av den:

– Å få gjennomført en tillitsreform er ikke gjort over natten. Jeg pleier å si at en tillitsreform verken har en start eller en begynnelse.

Dette siste ordet fra statssekretæren var muligens en forsnakkelse, og at hun egentlig mente avslutning. Poenget hennes var uansett: – Tillitsreformen er mer en måte å arbeide på.

Hun beskrev tillitsreformen som en inkluderende prosess hvor de folkene som vet hvor skoen trykker skal inviteres inn i arbeidet med å utvikle reformen. Både ansatte og brukere skulle delta, sammen med alle departementene og partene i arbeidslivet.

Et spørsmål om rapportering

Men hun markerte tydelig noen hovedlinjer i reformen: Førstelinjen i forvaltningen skal prioriteres. De som møter brukerne skal få tid og handlingsrom til å yte tjenester. Til gjengjeld må førstelinjen ha god og riktig kompetanse og tilstrekkelige ressurser til å løse oppgaven.

Bakgrunnen for regjeringens ønske om en tillitsreform var vurderingen av at markedsorienterte prinsipper som stykkprisfinansiering og konkurranseutsetting har ført til store rapporteringsbyrder, og er metoder som “fungerer best dersom du skal tjene penger på å produsere tannkrem, men ikke når man har fått i oppdrag å produsere komplekse tjenester til eldre pleietrengende.”

Detaljene i tlllitsreformen var lite konkrete, men hun sa en setning som virket som den var ment å markere en retning:

– En tillitsreform vil kunne innebære mindre telling og rapportering av forhold som ikke er nødvendige for tjenestens innhold eller for å ivareta rettssikkerheten.

Nødvendig for tjenestens innhold eller ivareta rettssikkerheten er langtfra de eneste grunnene til at rapporter skrives. Gjuls formulering markerer derfor er et mulig prinsipp som kan vise seg å bli dominerende i prosessen mot en ny reform.

Tomrom for styring

Formuleringen etterlater et stort tomrom av rapporteringsformer som ikke ble nevnt: Denne informasjonen vil mange mene ligger helt sentralt i måten offentlig sektor drives og styres. Mye rapportering skjer utifra et behov fra flere nivåer av ledere om å få informasjon som de kan bruke til å styre organisasjonen.

Det var muligens derfor divisjonsdirektør Hilde Nakken i DFØ grep fatt i nettopp det i sin innledning:

– Jeg oppfattet henne som veldig tydelig på at forvaltningsverdiene står ved lag. Hun pekte særlig på at rettssikkerhetsprisnippene skal ivaretas,  og at riktig styringsinformasjon er nødvendig for å sikre læring og forbedring.

Her oppfattet Nakken noe som statssekretæren ihvertfall ikke sa på konferansens offsielle del. At Nakken oppfattet at stassekretæren hadde sagt dette, kan bety at Gjul hadde sagt det til Nakken før konferansen, eller i en annen sammenheng, eller at det rett og slett er et viktig ønske fra en en viktig institusjon som DFØ.

Uansett: spørsmålet om hvilken styringsinformasjon som er nødvendig kommer til å bli et sentralt konfliktområde mellom medarbeidere, ledere og politikere i denne reformen. Medarbeiderne vil ikke nødvendigvis se behovet for å levere styringsinformasjon som de først og fremst oppfatter som kontroll av dem selv. Ledere må ha styringsinformasjon for å kunne gjøre jobben sin, og i stor grad for å rettferdiggjøre den.

Politikerne vil også ha styringsinformasjon, men de trenger bare de store linjene som gjør det mulig å ta enkle valg.