Produktivitetskommisjonen splitter

Arbeidsgiverne er mest enige med Produktivitetskommisjonen. Arbeidstakerne er kritiske. Dette er kanskje ikke overraskende i og med at kommisjonen vil gi ledere større handlingsrom, endre hovedavtalen og gjøre lønn og arbeidstid mer fleksibel.

36 høringsinstanser har sagt sin mening om Produktivitetskommisjonens siste rapport, som sannsynligvis er en av de viktigste utredningene om omstillinger i næringsliv og offentlig sektor som er kommet  på mange år.  For offentlig sektor foreslår kommisjonen en rekke tiltak for å forbedre effektiviteten.  Blant disse tiltakene er at veksten i antall ansatte i direktoratene må begrenses, blant annet ved at det må etableres en klarere arbeidsdeling mellom departementer og direktorat, og at kontrollbehovet må dempes. Mindre kontrollbehov kan føre til mindre behov for å øke antall ansatte.

Kommisjonen mener også at både organisasjonsstruktur og avtaleverk i offentlig sektor er for rigid. Det må løses opp i dette, både ved å gi ledere mer handlefrihet, bruke lønn som virkemiddel i rekrutteringen, og å få inn flere med  erfaring fra privat sektor.

Enige arbeidsgivere

Arbeidsgiverorganisasjonene Virke, Spekter og NHO er enige i disse målsettingene, det samme er bransjeorganisasjonen Abelia.
NHO gir produktivitetskommisjonen støtte på nesten alle punkter: De støtter kommisjonens beskrivelse og analyse av offentlig sektor og er enige i tiltakene: «Det offentlige bør i større grad også benytte markedsbaserte løsninger i stedet for å bygge opp egne systemer.»

Virke mener at direktoratenes ledelse er for politisert og at dette kan forklare utfordringer knyttet til ressursbruk: «Etatenes ledelse synes blant annet å legge til grunn en uheldig politisert forståelse av sin rolle på bekostning av faglig begrunnede effektivitets- og operasjonelle hensyn»

Spekter trekker fram  kommisjonens bemerkninger om den store kontrollvirksomheten i staten, og peker på at de tidligere har advart mot for stor oppmerksomhet om avvik og kontroll: «Tiden er inne for en bred gjennomgang av dette. Det bør analyseres hvordan tunge tilsyns- og kontrollregimer binder opp ressurser og virker inn på virksomhetenes drift og evne til innovasjon, risiko, nytenkning, handlekraft og gjennomføringsevne.»

Feil virkelighet

Blant arbeidstakerorganisasjonene er det bare Akademikerne som hovedsaklig er positive. De mener  at  «Tiden er moden for en modernisering av avtaleverket i staten. Gjennom mer rammepregede avtaler kan det skapes reell fleksibilitet for virksomhetenes ledere, og klare insentiver til produktivitetsvekst.»

Fagforbundet er  mest kritisk til kommisjonens arbeid og konklusjoner. De skriver at et så grunnleggende premiss som veksten i offentlig sysselsetting er feil. «Dette er like galt nå som forrige gang. Det har ikke vært noen økning i andelen offentlig sysselsatte de siste tjue årene. Antall årsverk i offentlig sektor økte med 36 prosent i perioden 1994 til 2014. Totale antall årsverk i samfunnet økte i samme periode med nøyaktig det samme- 36%»

Og i tillegg er LOs største forbund uenige «i store deler av virkelighetsbeskrivelsen som kommisjonen presenterer i sin rapport.» Dette gjelder blant annet at offentlig sektor er lite effektiv og at vi driver lite med innovasjon og utvikling.  Fagforbundet mener at kommisjonens forslag bærer sterkt preg av New Public Management tiltak «som nå er foreldet og som ingen forskning har konkludert med at har gjort offentlig sektor mer effektiv, snarere tvert imot.»

Norsk Tjenestemannslag er sterkt uenige i kommisjonens anbefalinger om å løse opp i avtalesystemet og innføre et mer insentivbasert lønnssystem. De er derimot enige med kommisjonen om at departementenes behov for kontroll av direktoratene er en hovedårsak til at antall ansatte i staten vokser. Samtidig har den største organisasjonen for statlig ansatte merket seg at direktoratene har flyttet faglige oppgaver til etater enda lenger ut i forvaltningssystemet, og at de selv har blitt mer opptatt av styring og kontroll.