Personkultus i departementene

Det er en skadelig personkultus i departementene som bidrar til at det blir for sterke skiller mellom sektorer i det norske samfunnet.

Dette mente jussprofessor Eivind Smith under et seminar i regi av Partnerforum denne uken. Smith sa at denne personkultusen var bygget opp rundt de enkelte statsrådene av ledende embetsmenn i departementene.

- Departementsansatte har en tendens til å stille egne departementer eller sektorer i et godt lys, istedenfor at regjeringen kommer i et godt lys. Dette samsvarer med ideen om at embetsverket ikke skal gjøre noe for å stille statsråden i forlegenhet, men det er skadelig for samarbeidet mellom departementene, mente Smith. 

Statsministeren tar glansen

Smith ble i en viss grad støttet i dette av departementsråd Tom Rådahl, som en lang rekke år har vært øverste embetsmann i Klima- og miljødepartementet, men som også har lang erfaring fra andre departementer. Rådahl mente imidlertid at kulturen i departementene var blitt bedre.

- Jeg har vært med på diskusjoner i departementer som jeg ikke skal nevne navnet på, om hvorvidt vi skulle invitere statsministeren inn til å presentere en sak. Da var problemet at statsministeren ville ta glansen fra vår egen statsråd, ble det sagt. Men det slik er det ikke lengre, tror jeg, så det har jo skjedd en utvikling i kulturen.

Rådahl mente at ingenting er bedre for et departementet enn at statsministeren er med på å presentere departements saker.

- Og jeg mener at jo flere ministere som flager en sak, desto bedre.

Forholdet mellom de enkelte statsrådene og regjeringen ble et hovedspørsmål i debatten på seminaret. For det er flere misforståelser som preger diskusjonen og nyhetsdekningen omkring disse spørsmålene. Først og fremst knyttet til det mye brukte begrepet sektorprinsippet. 

Misforståelse om prinsipp

Det er en misforståelse at Norge styres etter et «sektorprinsipp» som bestemmer at ministrene styrer enkelte sektorer, sa Smith. Sektorene under hvert departement er bare en praktisk måte å organisere arbeidet på.

- Det er ordleddet prinsipp som er problemet, ikke fortellingen om organiseringen. Den normative komponenten i dette begrepet forsterker faren for misforståelser, sa Smith som også viste til at mange ideer om det såkalte ministerstyret er en misforståelse.

- Det er en misforståelse at statsråder bare har ansvaret for sitt område. Det blir brukt som en forklaring på hvorfor Norge har relativt svake samordningsdepartement. 

F.h: Eivind Smth, Hilde Singsaas, Tom Rådahl og debattleder Aslak Bonde.

Smith sa at det ikke finnes noe krav til sektororganisering i den norske lovgivningen, og det er heller ikke noe krav om at ministre må "holde seg unna"  andre ministeres område, eller at statsministeren ikke kan blande seg inn. At det er en praktisk og hensiktsmessig måte å organisere arbeidet på gjør det ikke til noe prinsipp som ikke kan fravikes, mente Smith.

Smith pekte også på at det ikke er statsrådene som er øverste ansvarlige i hver sektor, det er regjeringen. Regjeringen har delegert ansvar til hver statsråd, men det øverste ansvaret ligger hos regjeringen i felleskap.

At mye av samordningen i det norske systemet skjer på regjeringsnivå kommer fram i både antall regjeringsmøter og i antall regjerings-notater (r-notater) som er hoveddokumentet for alle saker som behandles av regjeringen.

Disse hemmeligstemplede notatene er svært viktige både for samordning, men også for å få fram motsetninger mellom departementene. 

Notater om motsetninger

Direktør Hilde Singsaas i Direktoratet for forvaltning og økonomistyring delte noen av sine erfaringer om r-notater fra sin tid som statssekretær i Jens Stoltenbergs regjering. Stoltenberg var opptatt av å få regjeringsnotater til behandling fordi det i disse notatene er et prinsipp om at du skal ta opp alle synspunkter.

- For ham var dette en måte å få kunnskap om hvor det er hensyn som står mot hverandre, sa Singsaas. - Han ville vite hva det er som må vike, hva er de reelle interessemotsetningene? R-notatene blir derfor "knagger" som gjør at departementene kan få avstemt synspunktene seg imellom på de enkelte sakene.

Denne målsettingen kommer også fram i regjeringens veileder om r-notater:

"  notatet skal det derfor redegjøres for hva saken gjelder, forskjellige hensyn som gjør seg gjeldende, hvilke avveininger som har vært gjort, og hva som har vært avgjørende for statsrådens endelige standpunkt i saken. (…) Både argumenter som taler for og mot statsrådens standpunkt skal nevnes" 

Enkeltbeslutninger er ikke strategi

Tom Rådahl mente imidlertid at samordningen ikke nødvendigvis var et resultat av disse notatene.

- At det er mange R-notater blir brukt av mange som et argument for at vi har et så godt samordningssystem i Norge fordi regjeringen tar så mange beslutninger. Det er jo ikke gitt at når du har mange tusen beslutninger hvert år så er du bedre samordnet. Når det blir så mange beslutninger, da er det ikke strategi lenger, det er enkeltbeslutninger, og det er noe helt annet.