Neste stopp: Omsorgsreform?

Finansdepartementet leter etter svar på hvordan fremtidens velferdsstat skal bli bærekraftig. Det er spesielt prekært med pensjonsreform i det offentlige, og å bestemme hvordan fremtidens helse- og omsorgstjenester skal organiseres for å håndtere økt levealder og en dobling i antall eldre, sier ekspertene.

Kåre Hagen (bildet), som leder Senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved Høyskolen i Oslo og Akershus, er ikke i tvil: – Måten vi driver og produserer omsorgstjenester på i dag er ikke bærekraftig, i en fremtid hvor flere personer vil leve flere år og med flere helseproblemer samtidig.

Hagen gir en talende illustrasjon: Med dagens modell tilsier økningen i antallet eldre at kommunene vil trenge minst 100 000 flere ansatte i omsorgssektoren i 2060. Hvis også kvaliteten på tjenestene skal fortsette å øke, kan behovet øke til mellom 200 000 og 300 000.

Gitt at sektoren fortsetter å være såpass kvinnedominert, så betyr dette at frem til 2060 må to av tre jenter velge å jobbe med omsorg i en kommune. Dette er bortimot umulig. Men Hagen ser håp: – Vi er så heldige at vi bor i et land med stor tverrpolitisk enighet om at her må vi gjøre noe, sier Hagen.

Satsning på hjemmebasert omsorg

Hagen er helt tydelig på hva staten og kommunene bør prioritere fremover:
– Vi må få til det folk ønsker – å klare seg selv mere hjemme! Dette er også det mest lønnsomme. Selvhjulpenhet er målet!

Dette støttes av en undersøkelse presentert av PwC-direktør Hege Gabrielsen. Price WaterhouseCooper sammenliknet ressursbruken i landets fem største byer. Kristiansand skiller seg ut som mest effektiv, mye takket være at de har prioritert hjemmebaserte tjenester. Ekspertene fremhevet også at det er mye å vinne på bedre teknologi og mer innovasjon.

Har staten styringsinstrumentene?

Et viktig spørsmål er imidlertid om Finansdepartementet og staten faktisk har makt til å sørge for nødvendige endringer og reformer. For eksempel omsorgssektoren er kommunenes ansvar. Endringer i sektoren vil kreve stor grad av samordning eller øremerking av midler. Hvordan skal staten gå frem for faktisk å gjennomføre det som til dels kan betegnes som revolusjoner i den norske velferdsstaten?

Forventet levealder er i dag 82 år, etter å ha økt med 2.5 år per tiår det siste århundret. Folks helse blir bare bedre og levealderen vil øke med 1.3 år per tiår fremover. Gjennomsnittlig levealder kan bli 90 år!De fleste ville vurdert dette som en positiv utvikling og som et tegn på stor velstand. Men Finansdepartementet ser at dette også medfører store utfordringer for offentlige finanser. Antallet eldre over 67 år fordobles f.eks. frem til 2060. Hvordan skal staten tilpasse seg?

– Finansdepartementet vil ha perspektiver og vurderinger utenfra. Vi håper på mange gode innspill frem til den nye perspektivmeldingen legges frem i 2017, sier statssekretær Paal Bjørnestad (Frp) i Finansdepartementet.

Finansdepartementet samler nemlig materiale til det som blir en stortingsmelding om Norges økonomi og velferd frem til 2060. Den blir et viktig premissgrunnlag for mange av beslutningene staten må ta de neste årene.

I den anledning organiserer Finansdepartementet og Partnerforum  fire åpne seminarer. Formålet er å belyse viktige utfordringer for norsk økonomi, for offentlige finanser og for videreføring av de norske velferdsordningene. Forrige torsdag var det seminar om utfordringene som følge av aldringen av befolkningen, i et auditorium fylt til randen av forskere og byråkrater.

Langsiktig planlegging

Det kan betegnes som relativt unikt hvordan norsk statsforvaltning legger opp til å tenke organisering og velferd 50 år frem i tid. Få, om noen land gjør tilsvarende.
– Vi er kommet langt! Vi har fått til mye for eksempel med pensjonsreformen i Norge, særlig sammenliknet med andre land. Det sier Knut Røed, seniorforsker ved Frischsenteret. Ekspertene fremhever at det er om å gjøre å få folk til å stå lenger i arbeid. Det viktigste virkemiddelet staten har tatt i bruk er pensjonsreform. Omleggingen i 2011 av folketrygden og AFP har allerede hatt effekt. Tallene til Røed viser at tilbøyeligheten til å stå i jobb har økt med 30-45 prosent for 63-åringer i privat sektor. For 65-åringer er økningen på 50 prosent.

Tilsvarende har imidlertid ikke skjedd i offentlig sektor, som preges av at vilkåret for å få AFP fremdeles er å slutte i jobben. Pensjonsreform i det offentlige er derfor noe av det viktigste som gjenstår for å få nordmenn til å stå lenger i arbeid.

Arkivfoto: HiOA