Modeller som opprører

I valget mellom en konsern- eller en familiemodell for organiseringen av utdanningssektoren, velger Kunnskapsdepartementet trolig konsern. Det er ikke det eneste begrepet fra næringslivet som får debatten til å gå friskt om hvordan norsk utdanning skal styres.

Det er lite som får toppbyråkrater til å åpne seg mer enn et møte i Partnerforum. Åpenheten er en av grunnene til at denne arenaen er den viktigste og mest aktive møteplassen for byråkrater, akademikere og andre som er interessert i å forbedre byråkratiet.

En av de siste toppbyråkratene som slapp seg løs på et møte i Partnerforum, var departementsråd Petter Skarheim i Kunnskapsdepartementet. På vårkonferansen til Partnerforum i forrige uke var temaet Framtidens forvaltning. Skarheim innledet om konsernmodellen som er tatt i bruk som organisasjonsmodell for utdanningssektoren, og hvor departementet  og de ni underliggende etatene prøver å utvikle seg i felleskap.

Men først avla han et besøk til debatten om den mulighetsstudien som departementet har startet, basert på en formulering i regjeringserklæringen til den blågrønne regjeringen. Også dette handler om en mulig modell for styring, foretaksmodellen for universitetene.

Opprørte professorer

– I Jeløya erklæringen til den rødgrønne regjeringen står det at man skal lage en mulighetsstudie for blant annet se på en mulig foretaksmodell for universitetene. Det burde  ikke være et problem i utgangspunktet med en mulighetsstudie. Men det har ført til at  hundrevis av professorer og andre nå skriver sinte leserinnlegg og vil fraskrive seg en foretaksmodell på sine institusjoner. Men denne aktiviteten sier litt om sektoren, og det er litt hyggelig.

Skarheim referte til at det i disse debattinnleggene gjerne skrives at foretaksmodellen er et utslag av New Public Management politikken som noen tror blir ført i Norge. Til det sa Skarheim at:

– Det er sikkert mange av disse professorene som ikke vet hva NPM, eller at vi aldri har drevet det i Norge.

Konsernmodell

At mange av professorene som har funnet fram til kronikkadressene til avisene i forbindelse med «mulighetsstudien» ikke vet hva NPM er, vakte oppsikt. Og det var en forsker som sa det rett ut i et senere innlegg på dette møtet:

– Skarheim sa at vi ikke vet hva NPM er, men det vet vi altså, sa Lars Kobro fra Universitetet i Sør Øst Norge. Det skulle jeg gjerne ha diskutert mer med ham.  Men da var Skarheim for lengst gått fra konferansen.

Skarheim var en av mange innledere på Partnerforums vårkonferanse som snakket om hvordan fremtidens forvaltning kunne komme til å se ut. Departementsråden i Kunnskapsdepartementet fortalte om den nyutviklede konsernmodellen for etatene innenfor sektoren.  Konsernmodellen er en modell for samarbeid mellom departementet og etatene i utdanningssektoren, slik som Utdanningsdirektoratet, NOKUT, Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning med flere.

I denne konsernmodellen inngår de månedlige konsernmøtene som svært viktige brikker.  Her møtes toppledelsen i departementet og i alle de 9 etatene som hører til Kunnskapsdepartementets portefølje.

Dysfunksjonelle

–  Dette er uformelle og ikke-instruerende møter, fortalte Skarheim.  – Dette er ikke styring. Vi betrakter etatene som likeverdige.

På møtene tas alle typer temaer opp og hensikten er å styrke samspillet og samarbeidet mellom departementer og virksomhetene. Det diskuteres informasjon, oversikter, ulike perspektiver, synergier og merverdier, og hvordan man kan få til bedre gjennomføring.

Skarheim forklarte at man i departementet hadde diskutert om man skulle kalle modellen for konsernmodellen eller familiemodellen.  Det kom ikke helt klart fram om man hadde landet på noe endelig begrep, men han selv foretrakk konsernmodellen, fordi det var så mange dysfunksjonelle familier slik at det kunne gi feil assosiasjoner.

Dette forsto publikum på konferansen humoristisk, og det var nok definitivt hensikten.