Mediestyrte granskninger

Saker med lite presseoppmerksomhet er mindre "sexy" for medlemmene av Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite. Og sakene komiteen reiser skyldes ofte ønsker om politisk omkamp. Dette sier to sentrale ledere av komiteen i siste nummer av Stat & Styring

Michael Tetzschner fra Høyre mener at det som «går som går under radaren for pressen blir mindre «sexy» for representantene i komitéen.»
– Og det er en indre sammenheng fordi representantene synes ofte det samme som pressen om hva som er spennende saker, sier Tetzschner.

Les mer: Politisk spiller eller folkets kontrollør?

– Ofte vil potensialet til å skape politiske forviklinger avgjøre om en sak er viktig eller ikke, men jeg mener at i tillegg til det må saken i seg selv være av betydning … Men poenget er at vi må over en bagatellgrense, ellers bruker vi kreftene våre feil.

Årsaker til høyt pressefokus ligger i det forhold som Michael Tetzschner skriver på kontoen for politikeres iver etter gode presseoppslag:

– Jeg ser ikke bort ifra at det at sak reises for Kontrollkomiteen rettet mot en statsråd har en politisk gevinst selv om man vet at saken dypest sett ikke holder, men fordi jakten på presseoppslag er så mye viktigere, og da er det ikke så farlig at saken senere dør. Og, fortsetter han:

Stadig flere mediesaker

En gjennomgang av sakene som har vært til høring i komiteen de siste fem årene viser en kraftig økning i saker som har sin bakgrunn i medieomtale. I inneværende Stortingsperiode har det vært like mange granskinger som har sin bakgrunn i medieomtalte saker, som i saker som har bakgrunn Riksrevisjonens rapporter eller andre rapporter.

GranskningerKKkomiteenBakgrunn

Komiteens leder Martin Kolberg er ikke enig i Tetzschners beskrivelse:

– Stortinget og dermed Kontroll- og konstitusjonskomiteen er politiske organer, og det grunnsyn som den enkelte representant har, smitter til en viss grad over på din holdning til hva som er riktig og galt, men sånn er demokratiet, og dette er ikke et spill. Spill vil det være hvis en misbruker kontrollinstituttet til å f.eks. angripe en statsråd på useriøst grunnlag … Det er ikke slik at den norske Kontroll- og konstitusjonskomiteen er en arena for et politisk teater, det er tvert imot en arena for seriøst politisk arbeid.

Kolberg gir uttrykk for at komiteens kontrollfunksjon er en «politisk folkevalgt kontroll» eller en «demokratisk kontroll». Den er således høyt hevet over partipolitiske kontroverser. Hvorvidt «politisk spill»-problematikken har sammenheng med hvor en selv befinner seg i det politiske landskap, sier han følgende om:

– Hvis vi hadde sett sterke tendenser til partipolitisk kniving og partipolitisk arena, ut over det som er legitimt, da hadde vi hatt et problem, men det har vi ikke

Stat & Styrings gjennomgang av sakene komiteen har behandlet de siste fem årene ser ut til å gi Kolberg rett i den forstand at de aller fleste sakene holder seg til komiteens kjerneområde, slik de har fått mandat til. Og de aller fleste granskinger ender opp med et vedtak som retter kritikk mot den eller de ansvarlige statsrådene.

Kapasitet og politikk

Michael Tetzschner har et perspektiv på muligheter for å bruke komiteen til et politisk spill som har sin årsak i arbeidsmengde:

– Jeg tror at det her i grenselandet mellom politikk og jus er en kapasitetsgrense for hva man kan følge opp av initiativ som er primært begrunnet i politiske forhold. Og da er det klart at vi må passe på at politisk kritikk – eller kritikk som kunne vært fremsatt ellers i Stortinget, vanlig kritikk av regjeringen, må kunne foregå i de vanlige komiteene.Den forvirring som råder mht. om komiteen driver kontroll eller politisk spill, har nok sammenheng med at kontrollen ofte vil ha en politisk dimensjon i seg, jf. Michael Tetzschner:

– En sak man egentlig ønsker å spille i en politisk omkamp, kan finne kontroll- elementer som kan legitimeres utad som en kontrollsak. Og det er vel ikke til å stikke under en stol: Om komiteen har vilje til å ta fatt på en kontrolloppgave, er nok i noen grad styrt av politiske holdninger. Kanskje kan noen partiers representanter i komiteen tenke at det er like greit at en lov sover sin tornerosesøvn, og at det er like greit at disse ikke blir satt i kraft. Dette kan gjelde i Stortinget likeså vel som i regjering og styringsverk for øvrig

 Omkamper om tapte slag

Argumentet om politisk omkamp blir støttet av Per Olaf Lundteigen fra Senterpartiet som kaller asylbarnsaken i vinter en en politisk omkamp, Michael Tetzschner kaller den et politisk spill, mens Martin Kolberg er uenig.

Per Olaf Lundteigen mener saken er en politisk omkamp, og begrunner dette med at komiteen «ga uttrykk for politiske meninger». Han presiserer imidlertid at den har en kontrollerende side ved at «det var kritikkverdig at statsråden la skylden på politidirektøren.»

– Det var veldig mye som ble virvlet opp som hadde med politiske meninger å gjøre – uenigheten mellom Krf, Venstre og regjeringspartiene om forståelsen av avtalen mellom dem [om støtte til regjeringens politikk i Stortinget], hadde ikke noe med Kontroll- og konstitusjonskomiteen å gjøre.

Martin Kolberg ser det annerledes, og mener at saken trygt havner innenfor rammen av kontrollkompetansen til komiteen.

– Når de [statsrådene] henvender seg til Stortinget skal de snakke riktig, der har vi ingenting å gå på, og det var den grensen Anundsen tro over, og det var derfor Anundsen ble utsatt for et mistillitsforslag, og så et sterkt kritikk-vedtak. Arbeiderpartiet strør ikke om seg med mistillitsforslag, det er første gang på 33 år, og da er det fordi vi føler at vi har grunn til det.