Linjestyring utfordres

De digitale systemene som vokser fram i offentlig sektor utfordrer det styringssystemet som råder i staten. Digitale løsninger går på tvers av sektorer og siloer, og resultatet er ofte svak koordinering.

Dette skriver Gjermund Lanestedt og Bendik Bygstad i en artikkel i siste nummer av Stat & Styring.

"Statlige virksomheter og sektorer styres gjennom klare og avgrensede myndighetsforhold, definert av lovverk. På toppen er statsråden ansvarlig for pengebruken på området, og et embetsverk er delegert fullmakt og gitt ressurser til å utføre oppgavene – og rapporterer tilbake om resultatene. Andre oppgaver er gjennom lov lagt til kommunene eller fylkeskommunene. I en digital kontekst innebærer de tydelige ansvarsgrensene en fare for informasjonssiloer og oppstykkede beslutningsprosesser. Effekten er ofte svak koordinering av oppgaveløsningen", skriver de to forfatterne. 

Konsensuspreget samstyring

De digitale økosystemene som vokser frem, er et svar på dette problemet, mener Lanestedt og Bygstad: "De utvikler seg på tvers av virksomheter og sektorgrenser, drevet frem av teknologiens muligheter og sentrert om de digitale ressursene aktørene deler."

Forfatterne mener at de digitale økosystemene ikke kan styres slik som de ulike statlige sektorene styres, men "… må heller styres gjennom konsensuspregede og sammensatte prosesser. Styringen preges av orkestrering, som altså omfatter både tilrettelegging av digitale strukturer og den løpende samstyringen."

"Det er fortsatt uløst hvordan situasjoner der sektorstyring og orkestrering kommer i konflikt, skal håndteres. At beslutninger og prioriteringer om bruk av ressurser foretas innen økosystemet heller enn gjennom direkte dialog mellom virksomhet og overordnet myndighet i linjen, endrer maktforholdene." 

Prioriteringer

Fra toppen av hierarkiet er økosystemet utfordrende først og fremst med hensyn til prioriteringer:

"Sett fra statsrådens perspektiv brytes styringslinjen mot underliggende virksomhet og deres prioriteringer når økosystemets styringsarenaer tar beslutninger om hva, når og hvordan oppgaver skal utføres. At det ofte også inngår private aktører i økosystemene, forsterker bruddet med offentlige styringstradisjoner. Som nevnt er økosystemet i utgangspunktet basert på konsensus, uavhengig av om deltakerne er del av offentlig eller privat sektor. " 

Effektiviteten begrenses

Lanestedt og Bygstad ser flere utfordringer med å kombinere en samstyring som økosystemene legger opp til med den tradisjonelle sektorstyringer baserer seg på:

"Spørsmålet er om samstyringen som ledelsesform begrenser seg til saksområder som deltakerne ikke opplever som kjerneoppgaver. Et annet spørsmål er om det i praksis etableres doble styrings- og ledelsesmekanismer, hvor posisjonene i økosystemet først avklares i de formelle styringslinjene. For en offentlig virksomhet kan det innebære at de i økosystemets arenaer holder seg innenfor mandatet deres formelle fagansvar definerer, selv om de fristes til å interagere fleksibelt med de øvrige deltakerne – for å maksimere nytte for økosystemet (og brukerne). Med andre ord: Økosystemets effektivitet og tilpasningsdyktighet begrenses av hensynene som må tas til linjen.»