Kommunikasjon og propaganda

Utnyttes fagfolk til propaganda-formål? Eller er det fagfolkene som holder de propaganda-ivrige politikerne og kommunikasjonsrådgiverne i ørene? Dette er to av spørsmålene som vi har omfattende dekning av i siste nummer av Stat & Styring

Av Arild Aspøy

Det har gjennom alle år vært diskutert om embetsverket blir utsatt for politisering ved at deres nøytrale og faglig baserte rolle som byråkrater blir utsatt for press fra politikere. Et tegn på en slik politisering kan være at kommunikasjonsavdelingene i departementene blir stadig større og mer innflytelsesrike. Et annet tegn kan være at fagfolkene i byråkratiet blir brukt stadig mer i det politiske kommunikasjonsarbeidet, enten ved utarbeidelse av medieutspill eller ved utredninger som skal skape en bestemt virkelighetsbeskrivelse.

Spørsmålene omkring politisering av embetsverket og styrking av kommunikasjonsfunksjonen i departementene henger nøye sammen. Derfor har vi i dette i siste nummer av Stat & Styring dekket mange sider av denne problemstillingen, som er en av de mest sentrale trekkene ved utviklingen av den moderne staten. Tendensen er at departementene blir stadig mer sekretariater for politisk ledelse. Fordi politikerne er opptatt av å kommunisere politikk, vil departementenes arbeid derfor i stadig sterkere grad dreie i retning av å utvikle kommuniserbare budskap.

Farlig gråsone

Gunnar Mathiesen fra kommunikasjonsbyrået GeelmuydenKiese har lang erfaring både som kommunikasjonsrådgiver og som byråkrat. Han påpeker i sin artikkel i dette nummeret, Den farlige gråsonen, at et av de langsiktige utviklingstrekkene er at departementene kvitter seg med tradisjonelle oppgaver som saksbehandling og politikkutvikling. Dette er oppgaver som i større grad går til underliggende etater og til EU-organer.

Samtidig er det fremdeles en viktig oppgave for departementene å legge grunnlaget for og administrere utredninger, stortingsmeldinger, budsjetter, lovforslag og de andre dokumentene som tross alt er grunnlaget for det meste av politikken som føres i dette landet. Og det er i forbindelse med disse funksjonene at politisering virkelig kan bli skadelig for forvaltningens viktige og tradisjonelle verdier; faglighet, nøytralitet, lojalitet.

Usynlige premissleggere

Politisk kommentator Aslak Bonde skriver i sin artikkel at regjeringen og departementene har en plikt til å kommunisere og «spinne», og at denne plikten strekker seg dypt inn i fagavdelingene i byråkratiet. Mange politiske tiltak og forsalg starter med bestilling fra politikerne som vil ha en utredning fra byråkratene. Denne utredningen skal først og fremst brukes til å kommunisere en virkelighetsbeskrivelse som passer den til enhver tid sittende regjering. Denne typen kommunikasjon, hvor det er vanskelig å se motivene og teknikkene til den faglig ansvarlige, legger grunnlaget for mye av den politiske debatten. Den skaper en virkelighetsforståelse som vi alle forholder oss til.

Fagfolk mot skjønnmaling

Forskere som har studert kommunikasjonsarbeidet i departementene finner at det er en viss enighet mellom fagavdelingene, de kommunikasjonsfaglige og de politiske delene av departementene om nødvendigheten av at fagbyråkrater også deltar i kommunikasjon av politikk. I artikkelen Ikke bare skjønnmaling kommer det fram at det er fundamentale uenigheter mellom fagavdelingene og kommunikasjonsavdelingene om hva som er best og mest effektiv kommunikasjon.

Fagavdelingene ser ut til å være mer opptatt av de langsiktige effektene av det de kommuniserer. De er derfor svært opptatt av nøyaktighet, men noen vil også gjerne ut med historier som ikke bare er positive for den til enhver tid sittende statsråd.

Utpressing?

Ofte kan det sikkert være fristende å bare vise alt det positive man er stolt av, i en egen film til og med. Og enda oftere kommer pressemeldinger om statsrådenes og departementenes vellykkede aktiviteter. Men det er ikke nødvendigvis den mest effektive formen for kommunikasjon.

Slike spenninger mellom de ulike delene av embetsverket er del av en klassisk debatt, som Mads Danielsen skriver om i artikkelen Spenninger eller utpressing?. Og den fagligheten som ofte blir beskrevet som en helligdom i forsvaret av byråkratenes tradisjonelle posisjon, er jo ikke uproblematisk og klart definert. Departementsråden i Utdanningsdepartement, Petter Skarheim, formulerer dette godt når han sier:

– Hvilken faglighet kan vi som embetsverk stille opp med? Vi som embetsverk må gå i oss selv. Er vi gode nok «faglig» eller er vi bare skråsikre og trosbaserte?

Fagfolk som er skråsikre kan sannsynligvis forbedre sitt eget fag ved hjelp av den motstand de eventuelt får fra politikere og kommunikasjonsrådgiver.