Kan det bli for mye innovasjon?

Noen mener at det nå snakkes for mye om innovasjon i offentlig sektor. Men det blir sannsynligvis ikke mindre snakk om det framover, når en ny stortingsmelding om dette temaet kommer. Men kanskje det går an å snakke mer nøyaktig, eller ærligere om det?|Noen mener at det nå snakkes for mye om innovasjon i offentlig sektor. Men det blir sannsynligvis ikke mindre snakk om det framover, når en ny stortingsmelding om dette temaet kommer. Men kanskje det går an å snakke mer nøyaktig, eller ærligere om det?

En av dem som i siste nummer av Stat & Styring maner til litt forsiktighet rundt snakket om offentlig innovasjon er professor Rolf Rønning ved Høgskolen i Innlandet (INN). – Nivået av normative floskler løper foran forskningen og inflaterer innovasjonsfeltet før vi får bakkeforankret det, sier Rønning. Verktøy ikke målsetting Han har forsket på innovasjon i offentlig sektor i snart 15 år – det vil si så lenge forskningsfeltet har eksistert her til lands. Han underviser også ved Nasjonal innovasjonsskole for kommunesektoren, som hører til ved høgskolen. – Innovasjonsfeltet er ganske preget av halleluja-stemning og vekkelsesmøter. Forskningen henger etter med å gi empirisk dekning. Derfor er det viktig å minne om at innovasjon ikke er et mål i seg selv. Det er et verktøy for å nå mål, sier Rønning. Skalkeskjul Stat & Styrings redaktør Arild Aspøy skriver i sin lederartikkel at innovasjon ikke alltid må handle om å forbedre tjenestene, og det må ikke alltid være for å effektivisere. «Hvis innovasjon og effektivitet alltid skal henge sammen, risikerer det første å bli et skalkeskjul for det andre. Det er ingenting i veien med effektivisering, men den må ikke alltid være motivet for innovasjon.» Han mener også at det er for enkelt å hevde at man er innovativ, uten å måtte dokumentere det. Og innovasjon er dessuten så allestednærverende at man må stille krav om mer nøyaktighet. Danskene snakker mer om disrupsjon, og finnene om eksperimentering. Unngå eksempelsamling Områdedirektør i Forskningsrådet Jesper W. Simonsen skriver i en artikkel at det verste kom kan skje med den kommende stortingsmeldingen er at den bare blir en samling gode eksempler og en oppfordring til å tenke nytt og dristig. Det er svært lite vi kan lære av gode eksempler. En rekke forutsetninger  gjør at det som blir svært vellykket et sted, lett blir fiasko når andre forsøker det samme. Vi har dessuten en artikkel om forskning som viser en dobling av antallet økonomer som deltar i offentlige utvalg. Og i en ny bok reises spørsmålet om en utbredt oppfatning om utviklingen av departementene. Der skriver noen av våre fremste forvaltningsforskere at det er lite som tyder på at departementene har utviklet seg til å bli sekretariater for politisk ledelse. Overraskende om departementenes rolle Boken blir omtalt av Dag Solumsmoen i Difi som har arbeidet med organisering av departementene i mange ti- år, og han mener at påstanden fra forskerne er «overraskende» og at en spesiell forståels av politisk lojalitet har preget deres konklusjoner. Og vi har tre artikler om offentlighet og åpenhet i forvaltningen. Flere prosesser er i gang for  å bøte på de manglene som både Riksrevisjonens undersøkelse og en evaluering har vist i praktiseringen av offentlighetsloven. Og vi har sett på hva forskningen sier om offentlighetens effekter. Det viser seg at offentlighet er effektivt, men det krever mer enn bare en lov. Og Aslak Bonde mener at  de som kjemper imot -offentlighet  rundt statsrådenes kaleder, og tar lett på kravet om mer-offentlighet, ivaretar derfor bare sin historiske bremserolle.