Kampen mot siloene

Hvordan samordne en siloinndelt sentralforvaltning? Svaret er bedre ledelse og mer tillit til hverandre, om vi skal tro departementsråd Eivind Dale. Et sterkere Statsministerens kontor (bildet) er verken ønskelig eller realistisk med dagens ministerstyre. Professor Eivind Smith mener imidlertid at prinsippet om ministerstyre er fullstendig misforstått.

Sjeldent er en embetsmann like tydelig som departementsråd Eivind Dale i Kommunal- og moderniseringsdepartementet på Partnerforums vårkonferanse forrige fredag:

– Det at noen ikke er helt fornøyd, betyr ikke nødvendigvis at samordningen har vært for dårlig!

Dale sier han ofte sitter med en følelse av at de som klager på samordning, føler at de ikke har fått nok gjennomslag i en sak. Da blander de sammen mangel på samordning og det som har vært reelle interesseavveininger. Det kan være saker der det har vært glitrende samordning, men der ønskene til de som «sutrer» ikke er kommet gjennom så godt som de ønsket.

Samordning et lederansvar?

For å sikre bedre samordning mener Dale det er ledere sitt ansvar å sørge for en ryddig oppstart ved å avklare politiske rammer og organisering, definere og sortere problemstillinger, skape felles eierfølelse og fokusere på gjensidig nytte. Ledere må også trekkes inn hvis noe kjører seg fast eller det er behov for politiske avklaringer. Ikke minst:

– Det må alltid være et lederdepartement! Noen må ta et hovedansvar, sier Dale.

Dale leder selv et departement som nylig styrket lederansvaret med å samordne departementenes styring av fylkesmennene. Nå får hver fylkesmann ett tildelingsbrev, i stedet for 11.

– Vi må dessuten bygge mer tillit mellom aktørene i sentralforvaltningen. Det er viktig å forstå og respektere at de som deltar i en samordningsprosess, skal ha ulike roller som skal ivareta ulike legitime hensyn, sier Dale.

Ministerstyre til besvær?

Mange fremhever ministeransvaret som hovedproblemet for samordning. Stortinget kjenner kun statsråden, som er konstitusjonelt ansvarlig for alt som skjer i egen sektor. Dette skaper strukturelle barrierer og silomentalitet mellom departementene. Eivind Smith, professor i jus ved Universitetet i Oslo, mener ministeransvaret er mistolket og trekker frem et poeng få tenker over:

– Regjeringen har konstitusjonelt ansvar for helheten! Departementene tilhører altså regjeringen, ikke statsråden, understreker Smith.

Fagstatsråden har «førstelinjeansvaret» på sitt område, men dette innebærer ikke at statsministeren/SMK og andre statsråder må holde seg unna. Likevel har en slik negativ forståelse av ministerstyre fått sette seg:

– Dette er i så fall det skadeligste elementet i de aktuelle forestillingene om «ministerstyre» og kan føre til at ansvaret for – og den konstitusjonelle plikten til – samordning blir glemt eller endog aktivt motarbeidet, sier Smith.

Et sterkere SMK: Usedvanlig dårlig idé?

I mange land har statslederen store kontorer med ansvar for samordning. Gode eksempler er Whitehall i Storbritannia med 2000 ansatte og Det hvite hus i USA med 4000 ansatte. Til sammenlikning har Statsministerens kontor (SMK) i Norge rundt 80 ansatte, hvorav de fleste jobber med administrasjon og biltjenesten. Innenriksavdelingen, som har formelt ansvar for løpende samordning av alle departementene, ledes av en ekspedisjonssjef og har kun seks medarbeidere.

Hvis SMK skal ta mer ansvar for samordning av tverrgående politikkområder, så inkluderer dette bl.a. forholdet stat-kommune, digitalisering, arbeidsgiverpolitikk, distriktspolitikk, diskriminering, integrering, arbeidslivskriminalitet, kima og beredskap:

– Hvis vi skal telle opp hvor mye folk de vil trenge for å ivareta dette, så skjønner dere hvorfor jeg mener et sterkere SMK er en dårlig idé. Det at vi har et lite, men effektivt SMK er en usedvanlig god modell, sier departementsråd Dale.

– Jeg er enig i at et kjempe-SMK, i alle fall i Norge, ikke er en spesielt god idé. Det kan skape mange samordningsproblemer igjen. Men jeg ser en større bevissthet om at SMK, på visse saksområder som for tiden er viktig, bør samordne, skyter professor Smith inn.

SMK har de siste årene forsøkt å gjøre dette særlig på området beredskap og sikkerhet, til stor misnøye fra Justis- og beredskapsdepartementet. Det har vært en langdrygelig prosess. Først etter fire år fikk statsministeren opprettet et eget beredskapssekretariat på SMK. Aslak Bonde i Morgenbladet argumenterer for at statsministeren forsøker å gjøre to ting på én gang: Hun vil både ta og ikke ta mer ansvar for regjeringens sikkerhets- og beredskapsarbeid. Hun vil etablere en «struktur» ved SMK for å styrke samordningen av beredskapen, men hun vil ikke endre på systemet med at det er departementene som er direkte ansvarlig for både politikk og kriseberedskap.

Svikten med å stenge Grubbegata regnes av mange som det kanskje fremste eksempelet i Norge på mislykket samordning. Dale mener det han sier i noen grad er relevant for Grubbegata-saken:

– Jeg tror det er viktig at SMK i krevende saker henger over skulderen på fagdepartementer, men det er viktig at departementet som sitter med ansvaret ikke misforstår og tror dette betyr at SMK har fått ansvaret, understreker Dale.

Hvem samordner?

Eivind Smith trekker frem SMK, Finansdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, og enkelte direktorater som viktige for god samordning.

Et nytt tiltak SMK har startet opp er en hospitantordning, der sentrale fagpersoner fra ulike departementer og underliggende etater har korttidsengasjementer ved SMK. Mer mobilitet mellom departementene trekkes frem av flere som et vellykket virkemiddel for å skape kultur for samarbeid.

En viktig, men lite studert beslutningsarena er departementsrådsmøtet hver onsdag. Stat&Styring spurte like godt departementsråd Dale om dette da vi først hadde anledningen:

Stat&Styring: Hvordan bruker dere den ukentlige lunsjen mellom alle departementsrådene til å samordne departementene?

– Det tas ingen formelle beslutninger, det er veldig uformelt. Samordningen tar i så fall mer form av informasjonsutveksling, svarer Dale.

Dale er lite i tvil om hvor den viktigste samordningen foregår:

– Det viktigste samordningsorganet vi har i Norge er den ukentlige regjeringskonferansen, hevder Dale.