IKT-tjenestene i offentlig sektor går en usikker fremtid i møte

Offentlig sektor står ovenfor en digital revolusjon som paradoksalt vil redusere antall årsverk som jobber med IKT-tjenester i etatene. Hvordan kan dette forklares?

Av PhD Svein Tore Kristiansen, Director i Business Consulting, Sopra Steria

Store krav til bærekraftig finansiering av offentlig tjenesteyting tvinger frem nye samarbeidsmodeller mellom offentlig og privat sektor innenfor IKT-området. Ut fra et nasjonalt perspektiv på verdiskaping og effektiv forvaltning, er det grunn til å stille spørsmål ved at offentlig etater skal holde seg med store IT-organisasjoner når tjenestene de produserer kan anskaffes rimeligere, raskere og med bedre kvalitet av profesjonelle leverandører.

IKT-tjenester som leveres av eksterne leverandører må følgelig ivareta krav til personvern og samfunnssikkerhet, men det kan ikke være slik at generelle argumenter for å opprettholde offentlige arbeidsplasser, knyttet til sekundæroppgaver, skal være et hinder for å vurdere mer effektive og hensiktsmessige IKT-leveransemodeller.

Økt konsulentbruk

På midten av 2000-tallet etablerte en rekke offentlige etater som Skatteetaten, Forsvaret, Politiet, Helse Sør-Øst med flere, store IKT-organisasjoner med kapasitet til både å utrede, utvikle, forvalte og drifte IKT-tjenester. I takt med informasjonssamfunnets fremvekst og økt behov for IKT-kompetanse, har disse organisasjonene ekspandert kraftig. Samtidig med at etatenes IKT-organisasjoner har vokst, har kjøp av ekstern IKT-kompetanse, ifølge Riksrevisjonens rapport om konsulentbruk i staten, økt og tilsvarte i 2015 cirka 12 milliarder kroner.

I hovedsak er disse kjøpene knyttet til nødvendig modernisering av statlige virksomheter. Til tross for modernisering har den samlede sysselsettingsveksten i statlig administrasjon, i perioden 2009 til 2013, vært høyere enn netto befolkningsvekst. Det er rimelig å anta at en vesentlig andel av sysselsettingsveksten i staten kan forklares med utgangspunkt i økt oppgavemengde innenfor IKT-området. Dette underbygges av SSBs beregninger, som viser at sysselsettingen i statlig sektor, innenfor IKT-yrker, økte fra 51 900 til 58 500 i perioden 2009-2015.

Linjelederes kompetanse

Linjeledere i offentlig sektor har tradisjonelt ikke hatt tilstrekkelig kompetanse om hvordan teknologi kan skape mer effektive tjenester. Rambølls rapport «IT i praksis» (2014) peker blant annet på mangelfull teknologikompetanse blant ledere i offentlig sektor som en barriere for å realisere virksomhetsstrategier. En av årsakene er å finne i at kun en av fire offentlige virksomheter rapporterer at IKT-leder inngår i ledergruppen. Konsekvensen er at spørsmål om effektiv organisering av IKT-tjenesteproduksjon og teknologi som innsatsfaktor for forretningsutvikling i for stor grad har vært overlatt til IKT-organisasjonene og teknologene å besvare.

Resultatet har vært at etatenes IKT-organisasjoner, som i realiteten er monopolister, har tatt på seg et økende leveranseansvar uten at alternative leveransemodeller nødvendigvis er utredet. Resultatet har vært fremveksten av store komplekse IKT-virksomheter som har gjort det vanskelig for forretningssiden å forstå mulighetsrommet for å prøve ut andre leveransemodeller.

Norge underproduserer i dag IKT-kompetanse. Problemet med veksten innenfor IKT-området i offentlig sektor er at det tapper arbeidskraft fra privat sektor. IKT-Norge har blant annet påpekt at veksten innenfor IKT-området i offentlig sektor er en betydelig utfordring for næringen og nasjonens innovasjonsevne. Ut fra et nasjonalt perspektiv på verdiskapning er det neppe hensiktsmessig å flytte kompetanse fra private virksomheter, med et innovasjons- og eksportpotensial, til offentlig sektor som løser etatsspesifikke problemer, ofte uten nevneverdig tverrsektoriell relevans.

Kravspesifisering er foreldet

Nye samarbeidsmodeller mellom offentlige etater og private virksomheter kan skape forutsetninger for at IKT-tjenester som produseres for en sektor kan gjenbrukes av andre. For å realisere slike samarbeidsmodeller må offentlig sektor imidlertid ta inn over seg at samarbeid gjennom kravspesifisering er foreldet. Teknologiutvikling kan ikke lengre forstås som systemutvikling, men som virksomhetsutvikling som inkluderer lover/forskrifter, organisering, kompetanse, prosesser og systemstøtte med mer. IKT er forretning. Dersom bestiller-kompetansen ikke bygger på en slik erkjennelse, vil heller ikke den enkelte virksomhet være i stand til å ta frem god teknologiunderstøttelse, styre leverandører eller realisere gevinster av investeringene.

Dagens modeller for anskaffelser skaper utelukkende en «master – servant»-relasjon, uegnet til annet enn å reprodusere gamle modeller for en ny tid. Norsk IKT-næring kan i fremtiden ikke bygges på ekspansjon av årsverk i offentlig sektor. Digitaliseringsbølgen vil bre om seg og skape muligheter vi bare skimter konturene av i dag. Kravene til IKT-kompetanse vil følgelig endre seg tilsvarende. Offentlig sektor kan neppe løse fremtidige krav til kompetansen ved videre ekspansjon av egne IKT-organisasjoner.

Fremtiden vil kreve nye modeller for strategisk samarbeid med privat sektor som genererer innovasjon, utvikler norsk industri og fremmer kosteffektive offentlig tjenester. Det blir i økende grad nødvendig å vurdere hvilke IKT-tjenester en offentlig etat skal produsere selv og hva som med fordel kan settes ut. IKT-organisasjonene i offentlig sektor går unektelig en usikker fremtid i møte.