Etterlyser vilje til relevans

- Forvaltningsforskningen må i større grad være relevant i forhold til offentlig sektors utfordringer. I den forbindelse kan det være en tanke å etablere et kunnskapssenter for offentlig forvaltning.

Av Arild Aspøy

Dette sa departementsråd Tor Saglie (t.v i bildet), i Justis- og beredskapsdepartementet da han innledet på en konferanse i regi av Norsk statsvitenskapelig forening og fagforeningen Samfunnsviterne.

– Innenfor helse- og skolesektoren er det bygget opp kunnskapssentra som har som oppgave å skille klinten fra hveten innenfor den forskningen som er tilgjengelig for disse fagområdene, sa Saglie. -Dette kunne være en idé også for forskningen på offentlig forvaltning.  Offentlig sektor kan best utvikles basert på vitenskapelig kunnskap.

Saglie som selv er statsviter og har lang erfaring fra både akademia og forvaltning, trakk opp flere perspektiver for forvaltningsforskningens mulige funksjon i forhold til politikkutvikling og innovasjon i offentlig sektor. Forskningen kan bidra med å syntetisere ulike teoriretninger, og adressere perspektiver fra ulike samfunnsfaglige disipliner. Ikke minst mente Saglie at forvaltningsvitenskapen i større grad kunne se framover:

 Utvikling av tjenester

– Forskerne kan styrke teoriutviklingen basert på hypoteser og sammenlignbare data for å gjøre det mulig å predikere fremtidige situasjoner og løsninger, ikke bare beskrive og forklare fortidige hendelser. Jeg synes det bør være en faglig ambisjon som kan stå sentralt i faget.

Saglie, som også har vært universitetsdirektør ved UiO og forsker ved Institutt for statsvitenskap, sa at forvaltningsforskningen i større grad burde være fokusert på temaer innenfor tjenesteutvikling, som tross alt er det vesentligste av det offentlig sektor driver med.

– Forskningen må blant annet kunne ta opp det kompliserte nettverket av myndighetsutøvelse og tjenesteyting som leveres i et samspill mellom offentlige, private og frivillige aktører på ulike nivåer.

Disse ambisjonene på forskningens vegne forutsatte imidlertid en vilje blant forskerne til å være relevante, mente Saglie.

 Greatest hits

Saglie møtte en visst tilbakeholdenhet fra den andre innlederen på denne delen av konferansen, Tom Christensen, professor ved UiO. (T.h. i bildet)

– Evidens og hva den er, er jo i seg selv et stort spørsmål. Det er vanskelig å basere seg på evidens, mens det mer er spørsmål om passenhet og tradisjon som er viktige å forstå for å analysere offentlig sektor.  Jeg er litt skeptisk til selve evidensen.

Christensen mente at forventninger om at forskere kunne enes om konsensus innenfor faget, for på den måten å gi bedre anbefalinger til politikere og byråkrater, var vanskelig å innfri. Han pekte på at også i fag som medisin var det store problemer med hensyn til å utvikle konsensus blant forskere.

– Jeg vil hevde at vi statsvitere allerede er ganske relevante. Mye av tankegodset vi står for er jo i bruk, det er jo ikke så veldig høytflyvende. Det er absolutt praksisnært og jeg vil hevde at for eksempel økonomene er mer teoretiske enn oss.

Christensen er kjent som en nestor i norsk og internasjonal organisasjonsvitenskap. I  sitt foredrag tegnet han opp historien om hvordan han sammen med andre sentrale forskere hadde bygget opp norsk offentlig organisasjonsvitenskap.

Christensen hadde fått i oppdrag av konferansens arrangører å snakke om hvor organisasjonsteorien går, men han innrømmet fra første øyeblikk at han hadde gjort en tilsnikelse og isteden kom til å snakke om hvor organisasjonsteorien hadde gått. Og foredraget hans ble derfor en gjennomgang av organisasjonsvitenskapens greatest hits siden femtitallet, med stort fokus på garbage can-teorien og institusjonell teori.