Forgjeves utvalgsarbeid

Mye arbeid i offentlige utvalg er forgjeves, fordi forslagene fra slike utvalg ofte ikke får politisk gjennomslag. En grunn kan være at de er for sterkt politisk og byråkratisk styrt.|Mye arbeid i offentlige utvalg er forgjeves, fordi forslagene fra slike utvalg ofte ikke får politisk gjennomslag. En grunn kan være at de er for sterkt politisk og byråkratisk styrt.

Metodene som brukes av regjeringsapparatet for å manipulere utvalgsarbeid er avanserte og ganske utbredt, skriver forsker Stine Hesstvedt skriver om i sin artikkel i siste nummer av Stat & Styring.

Blant de metodene som kan brukes er et snevert mandat, en sammensetning av utvalgsmedlemmer som er gunstig for oppdragsgiver (regjeringens) ønskede resultat og ikke minst et sekretariat som styrer utredningen i den retning som den sittende regjering vil gå. Slike sekretariater består vanligvis av byråkrater fra de ulike departementene som er ansvarlige for utredningen.

Strid om lojaliteten

Hesstvedt skriver om hvor direkte en slik styring av utredningen kan foregå, og henviser til en utvalgsleder som strevde med at sekretariatet motsatte seg hans instruks og ville følge departementenes linje: «Jeg hadde store problemer med sekretariatet fra departementet. Da jeg sa til dem at de måtte følge mine instrukser og opptre i en annen rolle [som sekretærer med lojalitet til utvalget og ikke til departementet], ble de rasende.»

Det var Finansdepartementet som huset sekretariatet for dette utvalget, hvor den anonymiserte utvalgslederen opplevde å ikke kunne lede sitt eget utvalg hvis det var i motstrid med departementets ønsker.

Ignorert av politikere

Listen over utvalg som har levert store utredninger som blir lagt bort av politikerne nærmest før de er utgitt, begynner å bli lang. Bare det siste året kan vi nevne Rusreformutvalget, skattlegging av oppdrettsnæringen, behovsprøvd barnetrygd, kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og domstolsreform blitt avvist av politikerne raskt etter, eller til og med før, leveringen av rapporten.

Det er enkelt for politikere å feie grundige utredninger vekk med enkle retoriske grep at utvalg som faktisk får gjennomslag for sine forslag eller blir tatt hensyn til. Nå kan det være flere grunner til at utvalgsledere likevel mener at deres forslag er godt ivaretatt av regjeringen og forvaltningen etter at rapporten er avlevert. Det kan være f.eks. at det er blitt en god debatt ut av rapporten, eller at enkelte av forslagene er forsøkt videreført, men at det har blitt med forsøkene.

Dette er holdningen til flere ivårt ekspertpanel av erfarne utvalgsledere. Tidligere statsråd Viktor Normann har ledet flere utvalg, og skille mellom to typer utvalg og oppgaver. Noen utvalg skal skaffe fakta og danne grunnlag for debatt. Andre utvalg skal skape konsensus. «Jeg egner meg best til utvalg som ikke skal bidra til konsensus.»

En annen mye brukt utvalgsleder Steinar Holden, vurderer rollen til utvalgenes muligheter for politisk gjennomslag slik: "Jeg har lagt vekt på at arbeidet skal ha betydning, og at forslagene

skal kunne gjennomføres. Det betyr likevel ikke at man bør la være å fremme gode forslag om man innser at de neppe blir gjennomført nå."

Kulturkollisjon om straff

Et offentlig utvalg som opererte i tråd med regjeringens ønsker var Rusreform-utvalget. De gjorde et stort arbeid som resulterte i en havarert reform, fordi Stortingets flertall hadde et fundamentalt annet syn på straffens betydning i et samfunn.

Rusreformutvalget var ledet av en assisterende riksadvokat, og vurderte fire former for mulig avskrekkende effekt av straff, og kommer fram til at det bare i forhold til en potensiell lovbryter som gjør kost-nytte vurdering av lovbruddet at straff har noen effekt. De mener at straff ikke har noen preventiv effekt, noe som er grunnlaget for det meste av lovproduksjonen i vårt land. Det er en vurdering som er ganske vanlig i juridiske miljøer.

Og det er ofte i slike teorier fra en framsyn og reformivrig fagkrets at utvalg møter veggen: De har ikke tatt inn over seg de politiske realitetene – følelsene og verdiene som ofte preger den brede opinionen som de store partiene representerer: Magefølelsen. Folkevettet. Rettsfølelsen til folket.

– Når narkotika er forbudt, bør det ha en konsekvens å besitte og skaffe seg det. Derfor er jeg imot en generell avkriminalisering av narkotika, sa Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre på partiets landsmøte, et landsmøte som sa nei til straff-frihet for rusbruk.

Senere sa Støre til NRK at «vi at vi har ansvar for at unge ikke kommer inn i narkotika, og derfor skal vi ikke avkriminalisere gjennom hele feltet»

Rusreformutvalget kolliderte nok med store politiske strømninger i de store partiene som kanskje danner grunnlaget for en ny regjering, både i synet på straff generelt, og straff for narkotikabruk spesielt.

Praktikerne er også eksperter

Tidligere departementsråd Trond Fevolden peker i sin artikkel om kunnskapsutvikling på oppveksfeltet på den viktige koblingen mellom flere parter i utviklingen av kunnskap. Kunnskapsutviklingen må skje i et samarbeid både med sluttbrukerne og de praktiske utøverne og gjennomførere av politiske tiltak:

«Om vi betrakter brukerne fra det synspunktet at de sitter på vesentlige ressurser, kan vi supplere den vanlige kunnskapsstrømmen. Alle er eksperter i eget liv. Læring blir ikke bare sett på som kunnskapsoverføring fra de som kan til de som ikke kan, men som en problemløsningsprosess og læringsprosess basert på dialog.»