Feil om tillitsreform

Analyse/Kommentar

Analyse/Kommentar : Tillitsreform i offentlig sektor blir en viktig sak for en ny Støre-regjering. Mange aktører vil forsøke å påvirke den, deriblant LO. Men deres rapport om tillitsreformen er en blanding fakta og argumentasjon, som også inneholder en del feil. LO vil nå endre teksten.|Tillitsreform i offentlig sektor blir en viktig sak for en ny Støre-regjering. Mange aktører vil forsøke å påvirke den, deriblant LO. Men deres rapport om tillitsreformen er en blanding fakta og argumentasjon, som også inneholder en del feil. LO vil nå endre teksten.

LO har laget en rapport om tillitsreform som tar utgangspunkt i den norske modellen. Rapporten "Tillitsreform i offentlig sektor" skal være utgangspunktet for reformarbeidet slik LO ser for seg dette.  Arbeidet med rapporten ble ledet av LOs nestleder Roger Heimli og utvalget som skrev den hadde medlemmer fra mange av de sentrale fagorganisasjonene i offentlig sektor. (LOs plan for offentlig sektor | Landsorganisasjonen i Norge ) Den tillitsmodellen som LO ser for seg har en kjerne basert på likhet og samarbeid: "Små forskjeller og godt samarbeid mellom ansatte, ledelse og politikere gir de beste mulighetene til å utvikle offentlig sektor videre. Tillitsmodellen må bygge på en gjensidig tillit mellom innbyggerne, ansatte og politikerne." LO har mange planer og forslag til hvordan modellen kan utformes.  De viktigste er:

• Det skal være et lokalt partssamarbeid, men koordineres nasjonalt.
• Alle statsråder må engasjere seg, hele forvaltningen må involveres.
• Modellen skal baseres på heltids fast ansatte.
• Tillitsmodellen fungerer ikke sammen med private leverandører.

Feil om tidsbruk LO har mange forslag som sikkert blir lyttet til i regjeringskontorene i årene framover.  Hovedtanken er at tillit til de ansattes profesjonalitet og kvalitetsbevissthet skal dominere i staten, ikke kontroll og rapportering. Spørsmålet som melder seg er om profesjonalitet og kvalitetsbevissthet preger denne utredningen på en måte som vekker tillit?  Hovedproblemet med LOs rapport er nemlig at blandingen av argumenter og tilsynelatende fakta forkludrer begge deler. I et eget kapitel om spesialist-helsetjenesten finner vi denne påstanden: "For å lykkes med en tillitsmodell i spesialisthelsetjenesten, må flere forhold endres og styrkes. Helseforetakene bruker i dag mye ressurser på rapportering. Et eksempel fra psykisk helsevern viser at en psykologspesialist må bruke 80 % av tiden sin på å skrive rapporter og vedtak. Det vil da bli mindre tid i klinikken og til tverrfaglig samarbeid. 10" Til denne oppsiktsvekkende opplysningen om at psykologer bruker 4/5 av tiden sin på rapportering er det tre kildehenvisninger som beskrives i fotnote 10:

• «Helseforetakenes bruk av legeressurser» (Riksrevisjonen 2019)
• «Når tiden telles – sykehuslegers tidsbruk og arbeidsoppgaver» (Legeforeningen 2001)
• «Utvikling i andel administrativt personale i norske helseforetak» (UiO 2020)

Tidsbruken ser helt annerledes ut Men det viser seg at ikke i noen av disse rapportene står det at psykologspesialister bruker 80 % av tiden på å skrive rapporter og vedtak. Og bildet disse rapportene tegner av hvor mye tid som brukes på rapportering i helsevesenet ser helt annerledes ut enn det LO vil ha det til: Riksrevisjonen skriver tvert imot at legene bruker det aller meste av tiden sin på helt andre ting enn rapportering, nemlig pasienter: "Legene i undersøkelsen brukte 60 prosent av arbeidstiden på dagtid på direkte pasientrelaterte oppgaver og 29 prosent på oppgaver som er indirekte pasientrelaterte. I sum brukte de derfor nesten 90 prosent av tiden på pasientrelaterte oppgaver." (Riksrevisjonen Dokument 3:2 (2018–2019) side 34) Legeforeningens rapport, som er fra 2001, finner at "Av tid benyttet til klinisk virksomhet (60 %) benyttes 25 % til direkte kontakt med pasienten (visitt, tekniske undersøkelser, konsultasjoner og poliklinikk) og 35 % til indirekte kliniske arbeidsoppgaver (morgenmøte, røntgenmøte, previsitt, pasientadministrasjon og tid sammen med pårørende)." (Tidsskrift for den norske legeforening: Når tiden telles – sykehuslegers tidsbruk og arbeidsoppgaver, Legeforeningen 2001) Og rapporten fra UiO skrives ingenting om tidsbruk, kun om utviklingen av ulike stillingskategorier innenfor et helseforetak. (Astrid Uhrenholdt Jacobsen: Utvikling i andel administrativt personale i norske helseforetak. UiO 2020.)

Men det viser seg at ikke i noen av disse rapportene står det at psykologspesialister bruker 80 % av tiden på å skrive rapporter og vedtak . Og bildet disse rapportene tegner av hvor mye tid som brukes på rapportering i helsevesenet ser helt annerledes ut enn det LO vil ha det til.

Innrømmer feil Nå innrømmer LO denne feilen. I en epost til Stat & Styring skriver spesialrådgiver Ragnar Bøe Elgsaas i LO at de påståtte tallene om psykologspesialistenes oppsiktsvekkende tidsbruk baserer seg på tilbakemeldinger fra tillitsvalgte i møter, og at de ikke har noen andre kilder enn disse tilbakemeldingene: "Når det gjelder spørsmålet om tallfesting av tidsbruk så er det eksempelet som er referert i rapporten hentet fra tilbakemelding fra tillitsvalgte, gitt i møter der det er meldt inn at mengden av papirarbeid er stor og økende. Det ses særlig i forbindelse med standardisering som følge av pakkeforløpene. Fagforbundet har ikke en ytterligere kilde til tallfestingen av tidsbruk til vedtak og rapportering, og vi vil derfor tydeliggjøre dette i rapporten ved å endre setningen på denne måten: «Tillitsvalgtapperatet melder inn at psykologspesialister må bruke mye av tiden sin på å skrive rapporter og vedtak.» En påstand om at psykologspesialister bruker "80 prosent av tiden" på å skrive rapporter er dermed blitt til " mye av tiden".  Og det som ble presentert som tre solide skriftlige kilder var ikke slike kilder likevel, men tilbakemeldinger fra tillitsvalgte i møter, altså muntlig. Bortsett fra denne tvilsomme kildebruken, er kanskje det viktigste spørsmålet for denne reformen hva som kan sies å være «mye tid brukt på rapportering» i helseforetakene. Hvis vi legger til grunn Riksrevisjonens undersøkelse er tallet nærmere 10 prosent. Er det mye tid å bruke på rapportering og dokumentering av så viktige opplysninger som foregår i helsevesenet? Påstander om brukermedvikrning Et annet sted i rapporten tar LO opp de administrative systemene for statlig ansatte og virksomheter som utvikles og administreres av Direktoratet for forvaltning og økonomistyring. Disse systemene for blant annet lønn, reiseregninger, tidsbruk er helt sentrale i driften av hele staten. Her hevder LO: "Når Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) utvikler systemer som skal brukes på tvers av hele staten er det ikke nok at de ansatte i DFØ er involvert, det må også være medbestemmelse på de virksomhetene som skal ta systemene for timeregistrering, fakturabehandling osv i bruk." LO påstår her altså at statens datasystemer som brukes av 170 000 statsansatte, blir utviklet bare ved å involvere noen få ansatte i DFØ, hvor det alt i alt arbeider vel 400. Nestleder i Norsk Tjenestemannslag Ellen Dalen svarer slik på vårt spørsmål om hvordan de dokumenterer påstanden i rapporten: "Tidligere ville virksomhetene i større grad selv utviklet eller kjøpt systemer, og da etter behandling i medbestemmelsesapparatet. Når direktorater som f.eks. DFØ utvikler systemer som skal gjelde i hele staten, som f.eks. tidsregistrering, får de ansatte i staten ikke påvirket hvordan systemet utformes eller brukes." Denne påstanden stemmer ikke med fakta som viser at de ansatte deltar på bred front når administrative datasystemer utvikles: Da de fire store universitetene i Norge utviklet sitt nye IT system HR- BOTT- ble dette utviklet av universitetene selv, med ansatte-representanter i konseptutvalget. NTL var i møter med ledelsen f.eks. på Universitetet i Oslo og kom med forslag. Andre fagforeninger hadde andre forslag, og ble kanskje lyttet mer til.  (BOTT - Norsk Tjenestemannslag ved Universitetet i Oslo (uio.no) Egen strategi for brukermedvirkning  Da det ble utviklet et nytt stort HR system inklusiv lønn og tidsregistrering for hele staten var representanter for 36 statlige virksomheter med på utviklingen av konseptet. (Jon Vikse og Michael Schollert: DFØ HR Felles HR system for staten. Presentasjon 19.5.2021) Statens innkjøpsråd som er en del av DFØ har en egen strategi for brukermedvirkning som definerer tre grupper som representerer brukerne i alle innkjøp: Statens innkjøpsråd, Statens innkjøpsgrupper og Statens innkjøpsforum. Disse gruppene har alle et sterkt fokus mot brukerne, og ansatte-representanter står helt sentralt i arbeidet. Fagforeninger eller tillitsvalgte har imidlertid ikke noen rolle som representanter for foreningene, og det er kanskje dette som er det største problemet for LO og NTL. (Direktoratet for forvaltning og IKT/ Statens innkjøpssenter: Strategi brukermedvirkning, 2016) En evaluering av systemet for brukermedvirkning gjort av Oslo Economics i 2019.  En sentral gruppe i dette systemet ble i rapporten definert slik: «Statens innkjøpsgrupper skal bistå Statens innkjøpssenter med å kartlegge og definere brukernes behov og forventninger, belyse og ivareta samfunnsmessige interesser, samt teste produkter og tjenester»  

Vi kjenner oss ikke igjen i påstanden om at virksomhetene som skal ta systemene våre i bruk ikke er med på å bestemme hvordan de skal utformes.

  Og erfaringene med Statens innkjøpsgrupper ble oppsummert slik: «Etter vår vurdering synes de statlige innkjøpsgruppene å fungere relativt godt. Men det er enkelte utfordringer med rekrutteringen og også den arbeidsbyrden som pålegges de som deltar i gruppene.» (Oslo Economics: Evaluering av Statens innkjøpssenter, 2019.) Også DFØ selv avviser blankt LOs påstander om hvordan de arbeider.  Dette skriver DFØs direktør Hilde Singsaas til oss når hun blir forelagt dette avsnittet i LOs rapport: "Vi kjenner oss ikke igjen i påstanden om at virksomhetene som skal ta systemene våre i bruk ikke er med på å bestemme hvordan de skal utformes. Vi legger stor vekt på tjenestedesign og brukerinvolvering. Dette gjelder helt fra vi begynner å utrede behovet og hele kundereisen frem til kravspesifikasjoner i anskaffelsen." (Mail 13.9.) Privat tillit? Blandingen av argumentasjon og fakta blir veldig uklar når en politisk påstand ser ut som en faktaopplysning: "En tillitsmodell vil fungere dårlig sammen med privatisering, anbud og konkurranseutsetting. Det er ikke mulig å ha en tillitsbasert styring av oppgaver som er satt ut til kommersielle private aktører." At dette ikke er en faktaopplysning vil kanskje være klart for mange som forstår konteksten, men mange vil lese det som et faktum. Men er det virkelig det? Det står i hvert fall i sterk kontrast til det den svenske Tillitsdelegationen, utnevnt av en venstre-sentrum-regjering fant, etter å ha utredet en tillitsreform i flere år: "Tillitsbaserad styrning och ledning hos privata och idéburna aktörer är fullt möjligt."   Og videre: "Under utredningens gång har vi ofta mött frågor kring möjligheten att arbeta med tillitsbaserad ledning och styrning såväl inom privata  verksamheter som i relationen mellan offentlig huvudman och privat  utförare. Vi menar också att det är fullt möjligt för en privat eller  idéburen aktör att internt tillämpa tillitsbaserad styrning och ledning. Tillitsbaserad styrning och ledning är en styrfilosofi som går  att använda för att mer effektivt tillvarata medarbetarnas kompetens, engagemang och erfarenhet."  Statens Offentlega Utredningar 2018:47 s. 26 og 254 Dette er tre av flere eksempler på påstander utlagt som fakta i LOs rapport. En rapport som altså tar til orde en reform hvor mer av offentlig forvaltning skal basere seg på fagfolkenes profesjonalitet og kvalitetsbevissthet.   Har du kommentar til denne artikkelen? Send oss en mail. redaksjonen@statogstyring.no