Fagfolkenes makt og avmakt

Koronakrisen har vist i hvor stor grad den politiske kontrollen over faglige råd dominerer de tilstandene vi lever i nå. Hvilke strategier kan egentlig fagfolk egentlig følge for å legitimere sin virksomhet i en tid med sterk politisk styring?|Koronakrisen har vist i hvor stor grad den politiske kontrollen over faglige råd dominerer de tilstandene vi lever i nå. Hvilke strategier kan egentlig fagfolk egentlig følge for å legitimere sin virksomhet i en tid med sterk politisk styring?

Tre strategier kan velges skriver professor Erik Oddvar Eriksen ved ARENA-senteret på Universitetet i Oslo: en av dem innebærer  å gjøre sin kunnskap mer vitenskapsbasert, gjennom stadig grundigere og åpne metoder, som etablerer tillit til faktaene. Denne strategien innebærer også å markere et tydelig skille mellom fakta og verdivurderinger i den prosessen som leder fram til en beslutning. Offentlig fornuft En annen strategi har fått det fengende navnet autopaternalisme: «Klare regler, kontrakter, kontroll- og overvåkningsmekanismer er ingrediensene i denne typen institusjonelt design. Lovgiveren autoriserer byråers atferd og begrenser deres vilkårlige makt gjennom grunnleggende regler så vel som gjennom et sett av institusjoner som gir prinsipalene vetomakt.» Men Eriksen peker på en strategi mer mer åpen begrunnelse av ekspertenes funn som kanskje den mest overbevisende strategien. «Når ekspertorganers råd tar form av offentlige grunner, av allmenne begrunnelser, adressert til andre som kan finne dem sanne eller riktige, falske eller gale, har vi et grunnlag for å snakke om legitimitet gjennom offentlig fornuftsbruk.» Byråkratenes politiske standpunkt En annen forsker som skriver om samme tema, mener at byråkrater i større grad bør våge å ta politiske standpunkt, og beskriver tre prinsipper som kan bidra til dette: "... åpen problemdefinisjon, upartisk verditolkning og ansvarlighet. Disse prinsippene er hverken originale eller spesielt kontroversielle i seg selv. Poenget er at de samlet sett sier noe om hvordan forvaltningens politiske vurderinger hører hjemme i en prinsipiell maktfordeling. I stedet for å anse faglige vurderinger som den eneste kilden til legitimitet, bør vi anerkjenne forvaltningsorganers egen politiske fornuft.» Dette skriver Andreas Eriksen som også arbeider på ARENA senteret i sin artikkel i dette nummeret. Byråkratiets svekkelse Erling Dokk Holm ved NMBU tar opp de samme problemstillingene i sin diskusjon av Finansdepartementets faglige posisjon i dagens politiske klima: «Det er godt belagt at denne regjeringen i stigende grad har overstyrt byråkratiet, og derved svekket dets rolle som autoritativ instans. Denne artikkelen viser at det er spesielt tydelig for Finansdepartementets del. To store hendelser – en i 2019 og en i 2020 – illustrerer dette poenget. Pandemien som rammet våren 2020, og ordskiftet rundt NOU 2019: 18, Skattlegging av havbruksvirksomhet høsten 2019 kan leses som klare utslag av den nye situasjonen.» Ubrukt kunnskap Og for virkelig å understreke den faglige avmakten skriver tre forskere ved NTNU dette om hvor lite evalueringskunnskap blir brukt før nye investeringsprosjekter i staten settes igang: «Manglende bruk av evaluering har vært et tema innenfor evalueringslitteraturen i lang tid. For det første er det et velkjent problem at etterevalueringer ikke gjennomføres. Man haster videre til neste prosjekt uten å spørre hva man lærte av det forrige. Dermed gjøres de samme feilene gang på gang, for eksempel urealistiske estimater og prognoser samt lærdommer som aldri blir oppsummert.»