Evaluering og makt

Evalueringsprisen 2015 gikk til den store NAV-evalueringen, som lovprises og samtidig stemples som ubrukelig. Evalueringer av både NAV-reformen og utdanningsreformer viser at avstanden til oppdragsgiver er avgjørende for hvordan evalueringer styres og hvilken innflytelse den faktisk får. |Evalueringsprisen 2015 gikk til den store NAV-evalueringen, som lovprises og samtidig stemples som ubrukelig. Evalueringer av både NAV-reformen og utdanningsreformer viser at avstanden til oppdragsgiver er avgjørende for hvordan evalueringer styres og hvilken innflytelse den faktisk får.

-Jeg har følelsen av å delta på en slags intern Star Trek-konvensjon for byråkrater. Det er topp! Det sier Marte Nubdal fra NTNU, en av de mange deltakerne på Evalueringskonferansen 2015. Her samles Norges fremste evaluatorer for å dele erfaringer og bygge nettverk. Evalueringene av sexkjøpsloven og NAV og kommunesammenslåing og politireform kritiseres og lovprises om hverandre, mens Riksrevisjonen baksnakkes i kaffepausene. Evaluering er blitt del av arbeidshverdagen på alle politikkområder, til både glede og sorg for offentlig ansatte.

NAV-evaluering til besvær

Evalueringsprisen 2015 gikk til Tone A. Andreasen og Jacob Aars for arbeidet med den store NAV-evalueringen. Den lovprises av ekspertene for fremragende forskning og formidling. Samtidig stemples den som ubrukelig av oppdragsgiver. Den er uanvendelig og lite relevant fordi den i for stor grad er universitetsliknende forskning, sier kritikerne. Professor Aars er uenig: - Vi har sagt helt konkret at reformen lyktes best på de mindre kontorene, sentraliseringen i forvaltningsenheter fungerer ikke bra, og NAV-kontorer med mange tjenester fungerer bedre enn de med få tjenester. Men dette er visst ikke spesielt interessante eller passende konklusjoner. NAV-evaluatorene hadde stor avstand til oppdragsgiverne, fordi evalueringen var organisert gjennom Forskningsrådet. De sto dermed veldig fritt, men fikk samtidig liten innflytelse. Anne Lise Fimreite, professor og prorektor på UiB, kjenner seg igjen: -Jeg skrev evalueringen om overgangen til parlamentarisme i Bergen. Alle politikerne gikk på talerstolen og refererte til rapporten, men ingen hadde jo forstått den! Hvorfor bruker de ikke kunnskapen vi gir dem? Jeg var sjokkert, men jeg ser i dag at politikk er noe helt annet enn det vi driver med. NAV-evalueringen kan forstås i et slikt perspektiv. Professor Terje Hagen fra UiO ledet et utvalg som evaluerte samme NAV-reformen, men som var nedsatt og bemannet av departementet selv. De sto veldig nært oppdragsgiverne og hadde dermed store muligheter til å påvirke reformen. Men sto de for nær? Hagen sier han burde gitt råd som de endte opp med ikke å gi: - Vi lurte på om vi skulle anbefale å dele organisasjonen, ta ut trygd eller i hvert fall pensjon. Men det gjorde vi ikke, og det burde vi muligens ha gjort.

Maktbalanse

Reform 94 og Kvalitetsreformen er liknende eksempler fra utdanningssektoren. Per Olaf Aamodt, nestor innen utdanningsforskning og seniorforsker på NIFU påpeker at den konfliktfylte modellen for evaluering av Reform 94 neppe blir gjentatt: - Det var slitsomt for både oss og departementet med så sterk styring og kontakt. Det var ekstreme, ettårige kontrakter om hva som skulle gjøres og hvordan det skulle gjøres. Evalueringen av Kvalitetsreformen ble derimot organisert gjennom Forskningsrådet og hadde lite styring, men dermed også lite trøkk fra oppdragsgiver. Hensynet til relevans ble likevel godt ivaretatt fordi forskerne hadde mye kunnskap om sektoren fra før. Aamodt konkluderer at vi må leve med spenningene mellom nærhet til oppdragsgiver og faglig uavhengighet. Men noen ganger må man aktivt rette opp ubalanser i maktforholdet: - Ettårig kontrakt ga enorm makt til departementet. Noen miljøer fikk ikke sine prosjekter videreført etter første året. Vi måtte lage rabalder i media. En hver mistanke om at det var de servile forskningsmiljøene som satt igjen med kontrakten, måtte vekk!