Europapolitikken europeiseres

HelgesenDen nye regjeringen vil bygge sin politikk på et forpliktende internasjonalt samarbeid også overfor EU. Det er opprettet en egen statsrådspost med ansvaret for samordningen av reg jeringens europapolitikk ved Statsministerens kontor. Kan vi vente oss en mer aktiv europapolitikk nå?spør Jan Erik Grindheim nyslått europaminister Vidar Helgesen.

S&S: Du er blitt statsråd med ansvar for samordningen av norsk europapolitikk i en regjering hvor ingen av partiene er motstandere av det største partiets offisielle politikk på dette området. Jeg regner med at dette vil føre til omfattende endringer i norsk europapolitikk, i den forstand at den borgerlige regjeringen vil bruke de mulighetene som finnes til å påvirke europeisk politikk gjennom Norges avtaler med EU?

– Vi er to partier i regjeringen som har felles syn på EØS-avtalen og støtter oss på to partier i Stortinget som støtter dette synet. Dette gjør at regjeringens europapolitikk er godt forankret i et politisk konsensus om EØS-avtalens betydning for Norge. Vi starter ikke med interne spenninger av den karakter man har hatt i tidligere regjeringer. Om dette vil føre til omfattende endringer? Ja og nei, er vel svaret på det spørsmålet.

– Dersom vi ser på utviklingen over tid er trenden uavbrutt oppadgående når det gjelder innlemmelsen av EUs rettsakter i norsk lovgivning. Dette tyder på stor grad av konsensus om den linjen Norge har valgt overfor Europa og EU, og tilsier at vi neppe kvantitativt sett vil se store endringer. Det vi håper på er en kvalitativ endring i norsk europapolitikk, hvor vi ønsker å påvirke EUs politikkområder med relevans for Norge på en mer aktiv måte enn den forrige regjeringen gjorde.

– I saker som angår Norge vil vi forsøke å komme med innspill så tidlig som mulig i de politiske prosessene som foregår i EU, for på kort og lang sikt å påvirke rammebetingelsene for norsk politikk som legges i Brussel. Min oppgave i denne sammenheng er å bidra til at regjeringen prioriterer de politikkområdene som er viktigst for Norge, og at vi sørger for å delta i det overordnede europeiske prosjektet med de muligheter vi har. Selv om Norge har en spesiell tilknytningsform til EU er vi en integrert del av det europeiske samarbeidet.

S&S: Makt- og demokratiutredningen som la frem sin rapport for ti år siden påpekte den gangen at det har foregått en sterk rettsliggjøring av norsk politikk, ikke minst gjennom EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU og andre internasjonale organisasjoner og rettsregimer. Hvordan ser du som jurist på denne påstanden? Er den internasjonale rettsliggjøringen av norsk politikk et demokratisk problem?

– Dette er et spørsmål med flere nivåer, hvor rettsliggjøringen som følge av EØS-avtalen bare er ett. Dersom vi ser på rettsliggjøring i betydningen grunnleggende menneskelige rettigheter for personlig frihet og integritet, er jeg uten tvil tilhenger av dette. Et demokratisk styresett er ikke mulig uten en godt utviklet rettsstat og vice versa. Men det er en flytende overgang mellom grunnleggende juridiske rettigheter og de mer politiske rettighetene vi for eksempel ser har utviklet seg i tilknytning til velferdsstaten. Det har vært en sterk tendens til å rettighetsfeste et økende antall sosiale og økonomiske tjenester i Norge. Fra et profesjonelt perspektiv som jurist, og som politiker, ser jeg med en viss skepsis på dette.

– I utgangspunktet er rettighetsfesting positivt fordi det er med på å sikre hjelp til mennesker og grupper av mennesker som trenger det. Men samtidig legger det føringer på politikken og kan binde opp ressurser for eksempel i den kommunale økonomien, som kan gå på bekostning av det kommunale selvstyret. Politikk handler om fleksibilitet og muligheten for å få til endringer. Dersom vi rettighetsfester for mange av velferdsgodene kan dette gå ut over de demokratiske prosessene som former politikken og politikerne kan stå i fare for å underminere sin egen posisjon. Ikke minst dersom de rettighetsfester trygder og tjenester forvaltningen ikke klarer å levere.

– Spørsmålet om rettighetsfesting som følge av internasjonale avtaler er litt annerledes, selv om jeg også her er tilhenger av å etablere grunnleggende menneskerettigheter med basis i internasjonale eller globale rettsregimer. Men det er et skille mellom EØS-avtalen og øvrige avtaler og konvensjoner, siden vi fra norsk side har vært med å fremforhandle og iverksette de regimene som går på grunnleggende menneskerettigheter internasjonalt, men ikke har hatt noen politisk innflytelse på utviklingen av EØS-avtalens rettsgrunnlag.

– Dette medfører et demokratisk dilemma, siden vi ikke er med på å utforme og vedta lover og regler som gjelder for norske borgere, bedrifter og organisasjoner, og offentlige forvaltningsorganer. Et interessant spørsmål i den sammenheng er hvilken posisjon Norge ville ha inntatt i politikkutformingen innen EU. Storbritannia har startet et viktig arbeid med å forenkle og rasjonalisere det politiske og administrative systemet i EU, dette er et engasjement også Norge ville ha støttet.

– EØS-avtalen har bred støtte i Stortinget og har høy grad av demokratisk legitimitet i Norge. Men den fremmer et demokratisk dilemma ved at norske politikere – og derved velgerne – ikke kan være med på utformingen av avtalens innhold. Vi ønsker fra denne regjeringens side å øke kunnskapen om EØS-avtalen og forståelsen av hvorfor vi trenger den. Dette går i første rekke på at dersom vi skal ha et indre marked i EØS-området, må reglene for handelen være like på tvers av landegrensene. Ellers vil ikke markedet fungerer slik det er tenkt.

S&S: Europautredningen som kom for snart to år tilbake viste oss vel egentlig at Norge er medlem av EU uten at vi som innbyggere og velgere helt har forstått dette. Hva vil den borgerlige regjeringen gjøre for å øke kunnskapsnivået om EU og europeiske politiske forhold i Norge, ikke minst i skoleverket hvor dette nesten er helt fraværende?

– Jeg vil umiddelbart protestere på at Norge er medlem av EU. Det er vi ikke. Vi er sterkt integrert i europeisk økonomi og politikk, og blir stadig tettere integrert i EU, men vi er fremdeles ikke medlem av unionssamarbeidet. Det jeg er enig i er at bevisstheten om hvor tett Norge er knyttet til Europa og EU, er for dårlig utviklet. Dette gjelder selv for aktører som er helt avhengig av at EØS-avtalen fungerer godt og andre som burde ha spesielt god kunnskap om dette, for eksempel politikere og akademikere som forholder seg til EU i sitt daglige arbeid.

– Å gjøre noe med kunnskapsnivået om EU er en av de oppgavene jeg ser for meg at min statsrådspost skal dekke. Men vi har ikke noen konkrete tiltak på trappene som vil bøte på dette umiddelbart. Noe av problemet ligger i at norske lærebøker i stor grad er knyttet opp til de to folkeavstemningene vi har hatt om EF og EU. Derved blir kunnskapsutviklingen om Norges forhold til Europa preget av en nei/ ja-tekning som for vårt vedkommende er passé. Men vi kan ikke drive politisk påvirkning overfor skolene, så dette er noe denne sektoren må finne ut av selv. En slik revisjon ville også kunne åpne opp for mer informasjon om internasjonale og globale forhold i skolenes undervisningsmateriell generelt. Dette tror jeg også det er stort behov for i norsk skole.

S&S: EØS- og EU-relaterte saker er flyttet fra Utenriksdepartementet til Statsministerens kontor. Har det endelig gått opp for norsk politikk og forvaltning at tilknytningen mellom Norge og EU handler om innenriks- og ikke utenrikspolitikk?

– Jeg har bodd i Sverige i åtte år, riktignok som leder for en internasjonal organisasjon, men når man er i vårt nærmeste naboland i noen år og er en over gjennomsnittet interessert avisleser, blir man slått av hvor allestedsnærværende EU er i media og hvor opptatt næringslivet, organisasjonene og de politiske partiene er av europeiske spørsmål.

– Jeg nevnte dette for Gunnar Hökmark, en av Moderatarnas representanter i Europaparlamentet. Han kunne ikke forstå dette fordi han så ikke på de nyhetene som omhandlet EU i svenske medier som del av en EU-debatt. Det har slått meg etter at jeg kom tilbake til Norge hvor påvirket også vårt samfunn er av en europeisering på nær sagt alle områder.

– Samtidig er debatten rundt europeiske spørsmål og saker som kommer fra EU totalt fraværende i norske medier og i det politiske ordskiftet. EU og europeiske forhold er ikke en del av den politiske diskursen, kan du si. Dette må vi selvsagt forsøke å endre.

S&S: Du har vært spesialrådgiver i det internasjonale Røde Kors i Genève (1998-2001), statssekretær under Kjell Magne Bondevik (2001-2005) og siden 2006 vært generalsekretær i International Institute for Democracy and Electoral Assistance (IDEA) i Stockholm. Kan denne bakgrunnen være med på å bringe Norge nærmere EUs globale engasjement i arbeidet for demokrati og menneskerettigheter?

– EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er fagansvarlige statsråders ansvar, det vil si utenriks- og forsvarsministeren. Men i alle de rollene jeg har hatt internasjonalt siden 1998 har det vært utstrakt kontakt med EU som en global aktør. Det europeiske samarbeidet transcenderer den nasjonalstatlige utenriks- og sikkerhetspolitikken, og selv om flere av medlemsstatene i EU i dag står overfor store utfordringer og det skrives mye negativt om EU-samarbeidet per se, er nok resten av verden av en annen oppfatning når det gjelder hvordan dette internasjonale samarbeidet fungerer.

– I resten av verden sees EU ofte på som godviljens aktør, i hvert fall sammenlignet med USA. Enkelte tidligere kolonistater kan nok fremvise en viss skepsis overfor noen av EUs medlemsland, men EU som sådan sees ikke på som en supermakt med realpolitiske interesser. Det viser også funn fra en undersøkelse vi gjorde mens jeg arbeidet for IDEA. I forbindelse med de årlige toppmøtene mellom lederne for verdens regionale organisasjoner, gjennomførte vi en demokratisk evaluering av EU-samarbeidet blant disse organisasjonene. Resultatene varierte, men en felles konklusjon var at EU fremstår som en modell for de andre regionale organisasjonene, ikke minst når det gjelder arbeidet for demokrati og menneskerettigheter.

– Dette fikk jeg også bekreftet under et seminar vi arrangerte sammen med EU-kommisjonen og dens president, José Barroso, i Brussel i fjor hvor disse evalueringene ble lagt frem. Resultatet var at dette også fikk innflytelse på hvordan EU har fortsatt sitt globale engasjement for demokrati og menneskerettigheter, basert på prinsipper som også Norge har arbeidet for globalt i mange år. Vi ser derfor at det også på dette området er et interessefellesskap mellom EU og Norge.

Intervjuet fra nummer 4. 2013. Foto: Ida Wangen Næss.