Entusiaster eller sekretærer?

Er departementsrådene "seriemonogamister" som entusiastisk må kaste seg inn i stadig nye forhold med nye statsråder?

Eller er de tilbakeholdne fagfolk som holder seg til rollen som sekretariats-sjefer for politikerne?

Uansett hvilken rolletolkning de legger seg på, tilhører departementssjefene tilhører den absolutte samfunnseliten. De sitter på toppen av regjeringsapparatet som departementenes øverste administrative ledere. De har svært krevende jobber som ledere av store byråkratier som skal oversette politiske ønsker og signaler til gjennomførbar politikk. For den krevende rollen får de godt betalt, ofte mer enn sine sjefer, statsrådene. Og de har bøttevis med erfaring fra andre lederjobber i staten.

Men kan de ta en større rolle i utformingen av politikk?

Som toppsjefer i departementene har departementsrådene store muligheter for å påvirke og skape politikk. Disse mulighetene har Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) drøftet i en rapport om statlige reformer, hvor de tar til orde for at departementsrådene skal innta en mer aktiv rolle i arbeidet reformer. Men vil de det?

Ikke mye å hente

Dette spørsmålet er grunnlag for hovedoppslaget i siste nummer av Stat & Styring.  Departementsrådene vi har intervjuet er nok ganske skeptiske til å ta en større rolle, og flere mener at de allerede gjør det.

Departementsråd i Kommunal- og moderniseringsdepartementet Eivind Dale svarer slik på om han er enig i forslaget fra DFØ om at han og hans kolleger skal ha en klarere rolle i arbeidet med politiske reformer: 

– Ja, i utgangspunktet er jeg det, sier Dale. – Men jeg mener at det også er hovedregelen allerede. I arbeidet med reformer er departementsråden et viktig koblingspunkt særlig mellom den politiske ledelsen og embetsverket. Om det er veldig mye mer å gjøre med hensyn til å utvikle den rollen, er jeg usikker på.

Andre departementsråder vi har intervjuet, både nåværende og tidligere legger seg på samme linjen.

Endringer på vei

En sentral akademiker mener at rollen til departementsråder er i ferd med å endre seg internasjonalt, og at dette vil smitte over på norske kolleger. Professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Jostein Askim, sier det slik:

– I Danmark ser man at toppbyråkratene omfavner det de kaller den integrerte eller fullservice rådgiverrollen overfor ministeren. Toppbyråkrater motiveres av å være der makt utøves. De vil nødig måtte forlate rommet når premisser legges for de store beslutningene, både fordi de selv da går glipp av moroa, og fordi faren øker for at faglige hensyn overses. Jeg tror ikke norske toppbyråkrater tenker så veldig annerledes enn de danske om dette. Og når verken byråkratene eller politisk ledelse har store motforestillinger, kan vi nok se en tiltakende involvering av toppbyråkratene i det vi tenker på som det partipolitiske.

Ganske entusiastiske

Askim peker på et begrep fra den britiske statsviteren Peter Aucoin som hevder at dagens toppbyråkrater må være “seriemonogame”: De må “forelske” seg på nytt hver gang det kommer en ny politisk ledelse.   De må være aktivt lojale og entusiastiske til prosjekt etter prosjekt. Det er nok vanskeligere enn den gamle normen, som var å være tilbakeholden.

Den entusiasmen som her beskrives ser ut til å gjøre seg gjeldende allerede i Norge, ifølge en tidligere statsråd:

– Jeg opplevde at de var ganske entusiastiske til det vi holdt på med, de påpekte sannsynlige oppsider og sannsynlige fallgruver, sier tidligere samferdselsminister Ketil Solvik Olsen.

Les mer om dette i Stat & Styrings siste nummer.

Har du en kommentar til denne artikkelen, eller en egen sak du vil skrive?
Kontakt oss: redaksjonen@statogstyring.no

Rettelse 6.12.2021: Artikkelen er oppdatert for å fjerne eventuelle misforståelser angående holdningene til informantene i DFØs rapport.