Departements-rådens rolleforståelse

Dag Thomas Gisholt blir ny departementsråd i Kunnskapsdepartementet. Han har en velutviklet forståelse av hva rollen som øverste embetsmann betyr.

Den nye departementsråden er utdannet cand.polit. i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Han kommer fra stillingen som departementsråd i Barne- og familiedepartementet, en stilling han har hatt siden 2016. 

Aksept og rolleforståelse

Før han ble departementsråd i BFD hadde han arbeidet lenge i Kunnskapsdepartementet, blant annet som avdelingsdirektør og ekspedisjonssjef. Han fungerte også i to år som direktør for Utdanningsdirektoratet.

Gisholt ble utnevnt i statsråd 28.10 og kunnskapsminister Tonje Brenna uttalte i en pressemelding at Gisholt dette om noen sentrale egenskaper hos ham:

«Med sin solide erfaring fra sentralforvaltningen, gode lederegenskaper og rolleforståelse, vil han være en leder som får aksept både i og utenfor departementet» 

Gjenstridige problemer

I et intervju med Stat og styring i 2021 tok vi opp rollen som departementsråd med Gisholt, blant annet arbeidet med å løse de såkalte gjenstridige problemene i samfunnet – de evige utfordringene med for eksempel barnefattigdom, utenforskap blant unge, sykefravær og flere andre kompliserte problemer. Slik svarte han på departementsrådens rolle i politiske løsninger på disse feltene:

- Dette er utviklingsområder hvor departementsrådene bør spille en rolle. Ikke minst er dette aktuelt på et område som vi har et spesielt ansvar for når det gjelder utsatte barn og unge. Det området kjennetegnes jo av at vi i vårt departement har noen få virkemidler til å løse disse utfordringene, men så er det fem–seks andre departementer som sitter med resten av virkemidlene. Slik er det også på andre viktige saksfelt i departementsfellesskapet. 

Teknokratisk ønsketenkning

I intervjuet hadde også en klar oppfatning av en felle som embetsverket lett kan gå i. Han var opptatt av at embetsverket ikke skal bli for opptatt av det han kaller teknokratisk ønsketenkning.

– Vi befinner oss i politisk styrte systemer; det er politikerne som har det demokratiske mandatet. Det har verken departementsråder, etatsledere eller andre. Så vi må forholde oss til de politiske rammene som eksisterer. Det er heller ikke slik at ønsker om detaljert styring alltid kommer fra den politiske ledelsen. Det kan like gjerne være embetsverket som tidvis detaljstyrer det gjennomførende nivået i for stor grad. Dette bør vi ha en bevisst holdning til for å unngå overstyring, men det er viktig å ikke henfalle til tanker om at politisk styring er illegitimt.