De (u)følsomme byråkratene

Byråkraters følelse for hva som er politisk gangbart blir sannsynligvis kritisert like ofte som den blir hyllet. Hvis den  politiske følsomheten er for sterk, kan det indikere feighet. Er den for svak, kan mye arbeid være forgjeves.

Denne evnen til å forstå politikken er uansett en helt sentral forutsetning for et vellykket byråkrati. Men det skal selvfølgelig ikke gå på bekostning av de mange andre forutsetningene, som uavhengighet, nøytralitet, faglighet etc. Disse spørsmålene er hovedoppslaget i siste nummer.

Vår kommentator Aslak Bonde mener at det den siste tiden har vært litt for mange eksempler på at strukturrasjonalisering har vært det eneste svaret på utfordringene til offentlig sektor. Og mange av disse løsningene har også embetsverket deltatt i utviklingen av.  Han ser det i politiet, sykehusene, domstoler, barnevernet. Og når denne sentraliseringen er et av de fremste argumentene i den sterke og tydelige kritikken av politiske og sosiale eliter, da må også byråkratiet ta sitt ansvar. Se hva Bonde forslår i den forbindelse.

Sjefen over sjefen

En gjennomgang av fem offentlige toppsjefers avganger de siste årene viser at deres forhold til politikerne vært viktige, men i de fleste tilfellene ikke avgjørende. Det er forholdet til andre grupper som viser seg å være viktigere for hvorvidt toppsjefer går fra sine stillinger eller ikke.

Men går av, det gjør slike sjefer svært ofte, når det oppstår konflikter. Men ikke desto mindre blir det ofte  hevdet at toppbyråkratene ikke kan stilles til ansvar. I vårt intervju med to slike toppsjefer, Anita Krohn Traaseth og Christine Meyer, kommer det fram at de er skeptisk til forestillingen om at toppsjefer i offentlige virksomheter ikke kan stilles til ansvar.

Som Krohn Traaseth sier: – Det er ikke min observasjon at ledere i offentlig sektor ikke blir stilt til ansvar. Ofte er det jo nettopp det nivået som tar ansvar for å beskytte nivåene over.

Politisk engasjerte

Ellers i dette nummeret viser vår gjennomgang av nye toppbyråkrater i departementene at mange av dem som har avansert til nye nivåer har vist et ganske uvanlig sterkt politisk engasjement.

Og Jan Erik Grindheim viser i sin artikkel at stadig flere ansatte i offentlig sektor stemmer på partier til venstre på den politiske skalaen, noe som er at flere aspekter ved hvordan sektorene bestemmer politisk farge.

Stortingsopposisjonens  innflytelse på regjeringens politikk blir sannsynligvis mindre nå som vi har gått inn i en periode med flertallsregjering. Men før Krf. trådte inn i regjering hadde Stortinget svært stor innflytelse på hva Regjeringen måtte gjøre.

Og ifølge en utredning fra Monica Auberg og Inger Marie Stigen vedtok Stortinget ikke bare at regjeringen måtte føre en bestemt politikk, men også hvordan denne måtte utføres. Spørsmålet er om denne aktiviteten fra Stortinget bryter med sentrale forutsetninger for hvordan norske myndigheter skal fungere.