Tidsskrift for politikk og forvaltning
Den norske staten lever godt av avkastningene fra flere vellykkede fond. Nå vil opposisjonspartiene investere enorme summer i flere statlige fond. Hvor klokt er det at politikerne velger mål og retning for statlige investeringer?
Flere saker og tendenser tyder på at detaljstyringen av forvaltningen øker, stikk i strid med det som har vært en uttalt politisk målsetting.
Koronakrisen har vist i hvor stor grad den politiske kontrollen over faglige råd dominerer de tilstandene vi lever i nå. Hvilke strategier kan egentlig fagfolk egentlig følge for å legitimere sin virksomhet i en tid med sterk politisk styring?
Toppledere i departementene mener at de kan bli propagandamaskinerier for statsrådene, og at de ikke blir i stand til å ivareta de faglige oppgavene. Hvis den nåværende utviklingen får fortsette.
Motstanden mot sentralstyrt politikk er nå en av de sterkeste tendsene i norsk politikk. Innflytelsen til de spontane, men velorganiserte motstandsbevegelsene mot blant annet vindkraft og bompenger vil prege politikere og byråkrater i lang tid.
Det har skjedd en dramatisk økning i departementenes arbeid som er rettet mot politisk ledelse og politiske utspill. Dette får konsekvenser for evnen til å tenke langsiktig.
Tilliten til forvaltningen må ikke være så høy at den fungerer som en sovepute. – Vi må kjenne at det brenner under ræva vår.
Byråkraters følelse for hva som er politisk gangbart blir sannsynligvis kritisert like ofte som den blir hyllet. Hvis den politiske følsomheten er for sterk, kan det indikere feighet. Er den for svak, kan mye arbeid være forgjeves.
Noen ansatte i regjeringsapparatet er mer rammet av klimakrisen enn andre. De sitter med ansvaret for det som er blitt omtalt som et unikt norsk bidrag til å løse verdens klimautfordringer.
Det kan være ødeleggende for tilliten mellom embetsverket og politikerne, når politikere avslører fortrolige samtaler i departementene i selvbiografier.
