Politikere som investorer?

Den norske staten lever godt av avkastningene fra flere vellykkede fond. Nå vil opposisjonspartiene investere enorme summer i flere statlige fond. Hvor klokt er det at politikerne velger mål og retning for statlige investeringer?

Opposisjonen på Stortinget har foreslått en rekke nye statlige fond, hovedsakelig for å finansiere det grønne skiftet. Regjeringen vil også utvide bruken av denne finansieringsformen. Årsaken er åpenbart at de statlige fondene har suksess.Til sammen har opposisjonen foreslått å opprette åtte fond eller selskaper med samlet kapital på over 90 milliarder kroner, basert på de få forslagene som er tallfestet.

Vi har spurt et panel av eksperter hvilken rolle staten bør ha i gjennomføringen av et grønt skifte i næringslivet. Og deres svar trekker i retning av at staten bør spille en aktiv, men begrenset rolle.

– Staten bør bli mer aktiv, men på et passende nivå. Vi får dårlige løsninger både hvis staten gjør for mye, og hvis den gjør for lite. Det sier Asbjørn Torvanger ved Cicero Senter for klimaforskning. Torvanger er samfunnsøkonom og forsker på klimaøkonomi og klimapolitikk.

Dette balanserte synet på en stat som er aktiv, men bare til en viss grense reflekteres også i synet til de andre i vårt ekspertpanel. De vil at staten skal regulere og støtte, men så overlate til private å velge teknologier og løsninger.

Private utfordringer

En av de klassiske utfordringene med statlige fond er hvordan politikerne skal få ledelsen i fondet til å følge opp de politiske målsettingene. Disse problemene reflekteres i utviklingen i et av de mindre kjente statlige fondene, Argentum.

Argentum Fondsinvesteringer har nemlig gjort det svært lukrativt for de ansatte å drive med private investeringer. Det har gjort sjefen der til statens best betalte leder. Toppsjefen og de andre medarbeidernes private investeringer har muligens hatt betydning for endringer i fondets strategi. En strategiendring som har ført fondet bort fra det som Stortinget bestemte skulle være fondets formål

Ifølge flere observatører er blant annet de private investeringene som fondets ansatte gjør medvirkende til denne strategiendringen.

Regjeringskvartalets kostnader og verdier

Hvor vanskelig det kan være for politikere å gjøre riktige investeringer, gjenspeiles delvis i debatten om nytt regjeringskvartal. Her møtes ønsket om kostnadseffektive investeringer og kravet om å gjøre valg basert på en risiko som er nesten ukjent.

Forsker Morten Welde ved NTNU mener at regjeringskvartelet er blitt et tilbud som ikke kan avslås: “Hvem kan si nei til tilstrekkelig sikring av departementene og deres ansatte? Ønsker vi en repetisjon av terroren i 2011? Det er det selvsagt ingen som gjør, og hvis den eneste løsningen da er å vedta et prosjekt til (foreløpig) 30-40 milliarder kroner, risikerer man å redusere Stortinget til et sandpåstrøingsorgan.”

Kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup mener at en viktig vurdering er at vi må beskytte oss mot det utenkelige: “Og selv om trenden de siste årene har vært angrep mot mykere mål, kan vi ikke eliminere bombeangrep fra trusselbildet i et regjeringsbygg som skal stå der gjennom mange generasjoner. Det er verdt å minne om at terroren 22. juli 2011 også opplevdes som helt utenkelig, og at en viktig lærdom fra den hendelsen er at vi også må beskytte oss mot det vi ikke tror kan skje.”