Reformer har økt styringsevnen

Danmark er den ivrigste reformatoren av stat og kommune i Skandinavia. De store reformene de siste årene har bidratt til å styrke styringskapasiteten i dansk offentlig sektor, ifølge en ny bok.

De danske reformene er bemerkelsesverdige i et internasjonalt lys, skriver forfatterne av boka «Moderniseringen av den offentlige sektor», Niels Ejersbo (t.v.) og Carsten Greve. «F.eks. har hverken Sverige eller Norge været i stand til indføre reformer af den kommunale sektor, som vi har gjort det i Danmark. Reformerne er med til at styrke styringskapaciteten i den danske offentlige sektor»

I denne nye utgaven av boken oppsummerer forfatterne, som er forskere på Syddansk Universitet og Copenhagen Business School, de store trendene i dansk offentlig sektor de siste tre tiår. Det viktigste i denne nye utgaven av boken er en gjennomgang av trendene siden Anders Fogh Rasmussen startet den store fornyingen av dansk offentlig sektor. Det store reform-tempoet gjør at Danmark framstår som den ivrigste reformatoren i Skandinavia de siste 7-8 år. skriver forfatterne.

Stort reformår

2007 var det store reformåret i Danmark.
* Da ble kommunereformen innført, som sanerte kommunekartet fra 271 til 98 gjenstående storkommuner. Amtene ble dertil nedlagt, og erstattet av fem regioner.
* Samme år ble politidistriktene slått sammen til 12 regioner, og domstolskretsene ble slått sammen til 22.
* Universitetsreformen førte til at 12 universiteter ble til 8.
* Kvalitetsreformen i Danmark har ikke med høyere utdanning å gjøre, men var en reform som skulle øke den generelle kvaliteten i offentlig sektor. Mer rammestyring, mindre regel- og detaljstyring av kommunene, bedre service til borgerne og klarere ansvarsfordeling i den offentlige ledelsen var noen av virkemidlene i reformen, spm ble innført fra 2009-2010.
* I 2013 ble dertil grunnskolereformen innført, med strammere kompetanse- og tilstede-krav til lærerne, kombinert med mindre detaljerte mål og færre regler.

Forfatterne analyserer utviklingen i dansk offentlig sektor i lys av institusjonell teori, og baserer seg i hovedsak på offisielle publikasjoner fra regjeringen som datagrunnlag. I tillegg er lovgivingen og annet skriftlig materiale benyttet, og noen intervjuer.

Endrer strukturer

Forfatternes hovedkonklusjon er at dansk offentlig sektor de siste ti årene har vært preget av store og dynamiske reformer. Reformene endrer strukturer, men dynamikken består i at de videreutvikler seg fra sin opprinnelige logikk. Effekten fra reformene ser man derfor på lang sikt. Ejersbo og Greve oppsummerer at formålet med reformene er tredelt: a) Effektivitet i oppgaveleveringen, b) en stram økonomisk politikk og c) fokus på en «robust» offentlig sektor, der robusthet betyr å bevare styringskapasiteten.

Forfatterne oppsummerer utviklingen slik innen noen typiske områder:
Mål- og resultatstyring har blitt mer orientert mot performance, altså mer fokusert på outcome enn output. Resultatkontraktene for topplederne har blitt justert, og målene færre, men mer presise.
Markedsstyringen økes, der særlig frie brukervalg, anbud og konkurranseutsetting brukes mer enn før.

Utdanner ledere

Ledelse- og personalpolitikken har fått økt oppmerksomhet. Det er satset betydelige ressurser på utdanning av ledere. Kodeksen for offentlig toppledelse som ble utarbeidet i 2005 har fått ulike versjoner på lavere nivåer i forvaltningen. Regelforenkling og avbyråkratisering var blant Fogh Rasmussens fanesaker, men her har resultatene vært vanskelig å påvise. Både forskning og praksis peker på at regelforenkling «ikke er så ligetil endda».

Digitalisering er det område som har den største og mest markante utvikling. Tre ambisiøse digitaliseringsstrategier har preget de siste ti årene, og Danmark utpekes til å være i det internasjonale førersete på digitalisering.

Det blir en mer omfattende artikkel om boka i neste papirutgave av Stat & Styring.

 

Artikkelforfatteren er programansvarlig master of public administration (Høgskolen i Nord-Trøndelag/Copenhagen Business School)