Foretrekker Lean i tidstyvjakten

Produktivitetskommisjonens første rapport gir en god oversikt over mange og velkjente problemer i offentlig sektor. Dens konklusjoner er forsiktige, men på noen områder er den ganske tydelig i valg av anbefalte løsninger.

Produktivitetskommisjonen ledet av professor Jørn Rattsø har lagt fram sin første rapport, som i hovedsak tar opp produktiviteten i norsk økonomi. Den tar i enkelte viktige kapitler også opp effektiviteten og produktiviteten i offentlig sektor spesielt. På mange måter virker kommisjonens beskrivelse og konklusjoner som en oppsummering av de siste årenes debatt om offentlig sektor utfordringer.

Kommisjonen formulerer seg stort sett forsiktig, men på enkelte punkter skinner likevel en tydelighet gjennom forsiktigheten. Når den vurderer det mye omtalte tidstyvprosjektet til regjeringen, kommer det relativt klart fram at kommisjonen ser større fordeler ved mer fundamentale måter å angripe problemer angående manglende effektivitet og tids-sløsing.

Radikal endring

“Tidsbruksundersøkelser kan være et nyttig verktøy for å kartlegge hva medarbeiderne bruker tiden sin på og hvor mye tid som går med til de ulike oppgavene. Slik kunnskap bidrar til økt bevissthet om eventuelle tidstyver og til å bruke tiden mer effektivt. Avhengig av hvor omfattende problemet er, kan likevel det største potensialet til å bruke tiden mer effektiv være å løse oppgavene på en helt ny og bedre måte. Det er flere gode eksempler på at man ved en radikal endring av organiseringen av en verdikjede kan oppnå store gevinster i form av både redusert ressursbruk og bedre kvalitet på tjenesten for brukeren.”

Her bruker kommisjonen relativt mye tid på å beskrive gode erfaringer med metodene Lean og tjenestedesign for effektivisering av offentlige tjenester. Et av eksemplene er hentet fra Universitetssykehuset i Nordland og Utendingsdirektoratet som har opplevd dramatisk reduksjon av henholdvis ventetid og saksbehandlingstid.

Les om Lean og tjenestedesign i vårt spesialnummer om disse temaene
Detaljstyrende politikere

Kommisjonen er ganske klar på at antall detaljerte mål som settes for offentlige institusjoner må reduseres, og at målene må være fokusert på resultater ikke aktiviteter. Kommisjonen vil også, som regjeringen og mange andre, at offentlige ledere både skal få mer handlingsrom i sine avgjørelser, og stilles til ansvar for manglende resultater. Samtidig må politikerne klare å holde seg unna detaljstyring av offentlige etater: “For å oppnå en effektiv drift er det nødvendig med en tydelig ansvarliggjøring av virksomhetene og at budsjettene er troverdige som styringsdokumenter. Med dette følger også at virksomhetene må få frihet til å prioritere uten unødig innblanding fra politikere. Erfaringer så langt tyder på at grensegangen er vanskelig å overholde i det politiske systemet.”

Les også: Ledere i staten vil styre mer

Forsiktigheten preger også kommisjonens omtale om hvem som forårsaker rapporteringsbyrder i offentlig forvaltning, men måten den organiserer sine beskrivelser på, viser at den legger en stor del av ansvaret på Riksrevisjonen og på mediene. Etter å ha beskrevet både Riksrevisjonens viktige rolle for å få en bedre og mer effektiv forvaltning, passer den på å ta med den femdobling av antall årsverk som Riksrevisjonen har opplevd de ti årene fram til 2010.

Konsekvensene av kontroll

Også mediene blir berømmet for sin rolle som vaktbikkje og som et ombud for almennheten. Men mediene bidrar også til rapporteringsbyrden i offentlig sektor. “Sammen med lav aksept for feil og forskjellsbehandling kan resultatet av denne utviklingen bli at man vegrer seg for å handle. Ressursene brukes i stedet på å sikre at man ikke kan anklages for å ha begått feil. ”

Kommisjonens konklusjon på omtalen av Riksrevisjonens og medienes rolle er at deres virksomhet innebærer kostnader, som bare kan reduseres ved å gjøre bestemte valg: “Hvis man vil redusere den administrative byrdenvesentlig, må både politikere, embetsverk og allmennheten erkjenne at det har en kostnad når man krever å få informasjon, eller stiller detaljerte krav til hvordan virksomhetene skal nå sine mål. Man må vurdere kostnadene (timeverk brukt for å oppfylle rapporteringsplikten) opp mot nytten av informasjonen.”